Pannekaker er alltid en suksess. Og så er det utrolig enkelt å lage. Og de behøver sletts ikke være fetende. En enkel oppskrift på tolv kaker, får du her.
Ingredienser :
100g hvetemel
2 store egg
3 dl melk
1 ss solsikke eller vegetabilsk olje, pluss litt ekstra til steking
sitronbåter, valgfritt
sukker, valgfritt
Sånn gjør du.
Ha melet, egg, melk og en klype salt i en bolle og visp til en jevn røre. La røra hvile i 30 minutter men, har du dårlig tid, kan du begynne stekingen med en gang.
Sett stekepanna over på middels varme og tørk den med litt oljet kjøkkenpapir. Når den er varm, begynner steikinga. Og det er enkelt, stek cirka 1 minutt på hver side til de er gylne. Still pannekakene inn i ovnen, som du selvfølgelig har på veldig lav varme, 50-60 grader, så de holder seg varme til de skal serveres. Når du er ferdig, server dem med sitronbåter og sukker. Eller hva du nå liker å ha på pannekaker.
Godt Drikkes drikkeforslag.
Melk. Iskald melk. Om du serverer pannekaker med bacon og ertesuppe, da er det kanskje en ide med en pils eller en blond ale. Bruker du sitron så gjerne en hveteøl.
Tysk rødvin er ikke så vanlig i Norge. Men, noen av de beste tyske rødvinene kommer fra Ahr.
Med sine 545 hektar, er Ahr et av de minste vindistriktene i Tyskland. Det er også et av de nordligste distriktene der det ligger klemt inn i Ahrdalen i Rheinland-Pfalz. Distriktet er strekker seg cirka 24-25 kilometer langs Ahr elven, mellom byene Altenahr og Bad Neuenahr. To små byer på en sånn cirka 1600 innbyggere.
Området er svært ulendt og gjør vindyrking svært arbeidsintensivt da maskiner i stor grad ikke kan brukes i de bratte bakkene. Så det meste må gjøres manuelt. Det er kanskje derfor mye av turismen i området er fokusert rundt druedyrking. Er jo ikke så dumt med folk som plukker druer gratis. Men, hovedsakelig er det lagt opp flere ruter som tar turister gjennom området, blant annet den berømte Rotweinstrasse som er beregnet på bilturister. Men, selvfølgelig så har de også ruter og turer for de mer sporty som Rotweinwanderweg , eller for de som liker sykkel med Ahr-Radtour. Felles for alle turene er muligheten til å oppleve de vakre landskapet og fantastisk mat og vin.
Ahr er mest kjent for sin rødviner, rent faktisk er fire av fem flasker vin røde. Den vanligste druen er Pinot Noir, eller som det heter i Tyskland, Spätburgunder. Man tror det har vært dyrket vin i distriktet helt siden romertiden. Områdets første druestokker skal ha blitt satt i området mellom Eifelbakkene og Rhinen. Men, helt sikkert har det vært dyrket vin siden år 700, da Frankerne oppholdt seg der.
Klima er merkelig varmt i Ahrdalen er mildt, med høyere temperatur i de vestre delene- en varme som skapes av de bratte dalsidene. De høye temperaturene har ført til at klimaet blir sammenlignet med klimaet rundt Middelhavet. Den svarte skiferen i den bratte vestlige delen av Ahr dalen absorberer varme om dagen og sørger for at druene ikke blir for kalde om natten. Noe som er helt ideelt for rødvinen.
Sånn cirka syttifem prosent av vinen i Ahr, kommer fra et av de fem vinkollektivene. De beste kommer kanskje fra det eldste kollektivet, Mayschoss, som ble grunnlagt i 1868. Men, det aller beste vinen, dyrkes av Weingut Jean Stodden.
De beste vinen fra Ahr, er etter min ringe mening disse.
En nydelig rubin farge. Dufter av svisker, sitrus og urter. Smaken er kjølig, elegant med fine tanniner. Smaken er fortsatt veldig ung, men… hvilket potensiale det finnes i denne vinen. Vil veldig gjerne smake den igjen om fire, fem år.
Spätburgunder Alte Reben trocken 2011,94 poeng.
Weingut Jean Stodden
Klar rød farge, dufter av røde bær, bitter sjokolade og blomster. Jeg forstår hvorfor Gault Millau Weinguide har gitt denne vinen 96 poeng. Med sitt fyldige anslag, fine syrer, fine tanniner, gode balanse og sin veldig flotte finish, er dette en opplevelse av de sjeldne.
Dessverre finnes ingen av disse vinene på Vinmonopolet, men, jeg skal komme tilbake til tyske rødviner når jeg har fått smakt igjennom de som finnes i Norge.
Italienske bobler blir ofte betraktet som noe veldig søtt. Men, det er jo ikke helt sant. Rent faktisk kommer det noen virkelig gode, og ikke minst billige, musserende vin fra Italia.
Blant disse er en spumante fra Ca`dei Mandorli, som eies av familien Ricagno. Familien holder til i Piemonte og har vært vinbønder helt siden 1888. I dag drives produksjonen av fjerde- og femtegenerasjon, henholdsvis Paolo og Stefano. Stefano har en doktorgrad i vitikultur og ønologi. Opprinnelig jobbet de mest med Moscato d’Asti og Asti Spumante fra sine vinmarker i Alto Monferrato, men med «Valcrös» kommer de med noe helt nytt. En mer moderne og internasjonal stil basert på Chardonnay og Pinot Nero. Og ikke minst, en vin som er Extra Brut.
Fargen er lys strågul, fine til moderate bobler, en nydelig duft av epler, blomstereng og en anelse honning. Smaken er herlig tørr og frisk, med epler og en annen frukt jeg ikke helt klarer å definere. En fin, lang ettersmak. Til denne prisen er det en virkelig løp og kjøp vin.
Loiredalen, Frankrikes hage med de vakreste slottene, den beste maten og de fineste vinene. Det er der Brasserie La Pigeonnelle holder til. Nærmere bestem i Céré-la-Ronde, Touraine. Og det er kanskje et av de mest spennende håndverksbryggeriene i hele Frankrike.
Det er Hardouin-brødrene, Ludovic og Stéphane, som eier og driver bryggeriet. I flere år var de øldistributører i Paris. Etter mange år med arbeide for husene Cantillon og Dupont bestemte de seg for å produsere øl selv.
Før de i det hel tatt startet noen produksjon, vurderte de forskjellige steder for bryggeriet sitt. Etter mange undersøkelser, fant de ut at om de slo seg ned i Loire, så ville få kort vei til gode, lokale bønder som kunne levere alt de trengte av råvarer. Og det med korte avstander var viktig for det lokale og håndtverkspregede ølet de ønsket å lage. I tillegg var det i Loire god tilgang til økologiske råvarer, noe som var ambisjonen å bruke i alle de forskjellige bryggene.
Det ble derfor til at Ludovic og Stéphane flyttet inn i en familieeiendom i Céré-la-Ronde, Touraine i Loire.
I 2003 var det første ølet klart for markedet “La Loirette”. Ølet blir fortsatt solgt den dag i dag, og det er en ale i gårdsstil, laget så enkelt som mulig. All øl fra Brasserie la Pigeonelle er upasteurisert, ufiltrerte og gjæret på flaske slik man opprinnelig gjorde det.
Et overgjæret øl med en disete gul farge. God duft av brød, kornåker og kanskje noe eple. Et skum som man kan spise med skje. Litt for lite bitterhet etter min smak selv om bitterheten kommer bedre fram i ettersmaken. Et øl som vil passe glimrende til sommervarmen.
Fargen er vakkert disete gylden. Nydelig skum. En virkelig god duft av humle og brød. Smaken starter med en veldig god fylde. En godt balansert bitterhet og en fantastisk ettersmak. Av en eller annen grunn tenke jeg på lyse sommerkvelder da jeg smakte ølet. Tror dette ølet vil passe glimrende sammen med lyst kjøtt..
Det finnes enkle matretter og det finnes veldig enkle matretter. Og laks og pasta er definitivt en av de siste. Men, veldig velsmakende.
Laks og pasta til fire personer.
Pasta til fire personer. Jeg liker å bruke penne. Tilberedes etter anvisning på pakken.
600-700 g laksefilet, uten skinn og bein. Har du ikke en riktig god fiskehandler i nærheten, så er salmalaks et veldig bra alternativ.
Som saus, bruker jeg en variant av bechamelsaus.
2 ss smør
2,5 ss mel
6 dl melk
1 dash fløte
muskat
1 dl parmesanost eller etter eget ønske
1 klype basilikum, frisk
salt og pepper
Begynn med å skjære laksen i passelige terninger og still dem til siden.
Ha smøret i en gryte og smelt det på middels varme. Riv i litt muskat nøtt. Gir en nydelig smak. Ha i melet og fres det til alt fettet er borte og fargen er lysebrun. Ha i melken litt etter litt mens du rører som om fanden og hans oldemor er på sporet av deg. Når du har helt i all melken og det ikke er en eneste melklump igjen, lar du den småkoke i fem, seks minutter. Når denne prosessen er over, smaker du til med mer muskat og salt og pepper sammen med fløten. Ha i osten og den friske, revene basilikumen. Om sausen din tykner for mye, ikke vær redd for å ha i mer melk. Men, la det småkoke hele tiden. Ha i laksen og la det trekke i ti minutter.
Server sammen med brød og en grønn salat.
Godt Drikkes drikkeforslag.
Jeg liker øl til. Helst en Witbier. Men, en kald pils er heller ikke så dumt.
Av og til kommer man over vin som gjør en glad. Og, når man er en riesling elsker som jeg er, er lykken tett på det totale. Vinene til Weingut Korrell Johanneshof i Nahe, er sånne viner.
De har laget vin siden 1882 og drives i dag av 6. generasjon; Martin og Britta Korrell. Jeg har tidligere lest om dem, blant annet i den meget anerkjente vinguiden ”Gault Milleau” som har i flere år gitt tre druer til vinene deres. Noe som betyr ”veldig bra produsent”. Ikke nok med det, den britiske vineskribenten Stuart Pigott, har tatt med Martin Korrell i sin liste over de mest lovende unge tyske vinmakerne.
Korrell har så godt som aldri eksportert sine viner. For det første har etterspørselen lokalt langt overgått produksjonen. Dessuten har de som liten produsent ikke hatt kapasitet til å jobbe med det internasjonale markedet. Men, nå er de iallfall i Norge. Til min store glede.
Weingut Korrell befinner seg i hjertet av Nahe-regionen, en parallelldal til Mosel, nærmere bestemt i utkanten av Bad Kreutznach, begunstigt med grenseland mellom de kjølige skråningene ved Hunsrück og det varmere slettelandskapet Rheinhessen. Druene til denne vinen kommer fra en enkeltvinmark som heter Kreutznacher Paradies, en åsside med sørvestvendte vinranker og jordsmonn av kalkholdig leire/mergel,
Fargen er lys strågul. Nydelig duft av sitrus, blomster og fersken. Smaken er lett fruktig, en fin sødme. En lang, tørr ettersmak. Passer glimrende til sushi. Et virkelig godt kjøp.
En lys strågul farge. En god duft av sitrus og grønn epler. Et fyldig. anslag med veldig god balanse mellom syre og sødme. En elegant vin med fin fruktighet. Passer fint sammen med sommerens salat og fiskeretter samt lyse sommernetter. Drikkes nå, men kan lagres i flere år. Meget godt kjøp.
Kvaliteten på hvitviner på boks blir bedre og bedre for hvert år. Til denne sommeren har jeg sett på noen som er verdt pengene.
Den første er fra Ciccio Zaccagnini, Abruzzo, Italia. Samme produsent som lager den etter hvert så berømte pinnenevinen. Yamada Pecorino 2012 86 poeng
Fin gul farge, en herlig ung fruktig duft. Fint innslag av blomster og vinbergfersken. Smaken er fyldig og fruktig med en lett sødme. Fin syre, en god ettersmak. Passer til alt godt fra havet, salat og lyst kjøtt. Ikke minst passer den bra sammen med sene sommerkvelder og lange samtaler. Godt kjøp.
Fin lys gulgrønn farge. Duften har en fin fruktig duft med hint av bærbusker. Frisk og fruktig med bløtt anslag. Smaken har også en fin sødme og en god syre. God ettersmak. Sommerens hyggevin, selv om det går helt greit å bruke den til krabbe og reker også. Akkurat som den forrige, vil jeg hevde at dette er et bra kjøp også.
Fargen er lys strågul. Litt som nyslått halm en varm sommerdag. Duften er kraftig, med sitrus, bær og kanskje litt urter. Smaken er frisk, syrlig og en god sitrusaktig smak som balanseres av en nydelig sødme. Den fine sitrus smaken fortsetter elegant ut i ettersmaken. En vin jeg gjerne tar etter å ha slått plenen.
Dette er en klassisk riesling fra Kloster Eberbach. Med sin over 1000 årige erfaring med å dyrke riesling, kan de aldri riktig gå feil. Og denne er langt fra feil. Fargen er lys gul, duften er av sitrus og barndommens epler. Smaken har en fint balansert syre og sødme. En fin fruktsmak og en veldig lang og behagelig ettersmak.
Fargen er lysgul med et lite grønnskjær. Duften er fruktig med et nydelig innslag av vinkjeller. Smaken har en litt svak syre, men frukten og sødmen balanserer den fint. En grei ettersmak som jeg ønsket var litt lenger. Synes det er en fin vin til lange sommerkvelder og tror den vil passe bra sammen med lett sommermat som salat og enkle skalldyr retter. Og den hjelper litt på samvittigheten også da det er fairtrade vin.
Hva skjer med maten vår? Hvordan er kvaliteten på den maten vi spiser?
Vel, jeg er ikke så veldig begeistret. Og la meg slå fast først som sist, det er ikke den enkelte bonden sin skyld at matkvaliteten står litt tilbake i forhold til hva man kunne ønske.
Meierier
Tine Meierier reklamerer for regional mat. Og det må de da gjerne gjøre. Om det var sant det de sier. Jeg synes for eksempel ikke at det er så veldig regionalt eller kortreist når all nøkkelost i Norge produseres på Storesteinnes sammen med mesteparten av den brunosten vi putter i oss. Eller all kesam som produseres i Norge, kommer fra Tana.
Jeg er ikke særlig lykkelig over at mitt lokale meieri er i Harstad, sånn cirka 300 km fra der jeg bor. Eller ennå verre om du bor i Hammerfest, så fraktes melka fra meieriet, cirka 700 km. Og da har jeg ikke tatt med avstanden fra bøndene til meieriet.
Kjøtt
Kjøttet vårt produseres i gigant fabrikker. De fleste med sine spesialiteter. For meg er det ikke særlig betryggende når Nortura, et firma som er et resultat av fusjonen mellom Gilde Norsk Kjøtt BA og Prior Norge BA i 2006, snakker om sin nye megafabrikk på Hærland som skal kunne slakte 12.500 kyllinger i timen, eller omtrent 3,5 kyllinger per sekund. Og alt skal foregå maskinelt.
For meg er det ikke særlig betryggende når man sprøyter saltvann inn i kjøttprodukter som bacon, skinker og andre påleggsprodukter. Det finnes ikke en enste grunn for å tilsette fosfater eller saltvann. Den eneste grunnen er å binde vannet i produktet, øke vekten og få bedre betalt for ingen ting. Så, neste gang du må ha fett i panna når du steker bacon, så føl deg snytt. Da har en av slakterfabrikkene tjent fett på deg.
Dyrevelferd
I Nord Norge har man lov å frakte levende dyr over 1100 km. Når de kommer frem, må dyrene ofte vente mer enn et døgn før de blir slaktet. Og alt dette skaper stress og høyt adrenalin, noe som igjen skaper dårligere kvalitet på kjøttet. Og grunnen er at vi får færre og færre slakterier. Nei, jeg tror ikke at vi kan ha det som en bekjent i Danmark driver sin slakterbutikk. Han driver opp sine egne dyr og skyter dyret på jordet, i god avstand fra de andre dyrene, og frakter det til sin egen slakterbutikk. Men, jeg tror heller ikke at vi kan fortsette å legge ned slakterier og få færre og større matfabrikker. Bare for at vi skal ha stordrift og for at vi skal ha billigere mat. For vi har allerede billig mat.
Vi kaster tonnevis med mat.
Vi kaster over 320.000 tonn med mat pr år og av disse 320.000 tonnene, står husholdningen for over 245.000 tonn. Med andre ord, vi kaster mat for mer enn 30 milliarder pr. år. Kan vi da si vi har dyr mat?
I Norge bruker vi litt over 11 prosent av inntjeningen på mat. Sammenlignet med Sverige der de bruker noe over 14 prosent, eller sammenlignet med Romania som bruker mer enn 33 prosent på mat.
Derfor mener jeg at vi kan betale noe mer for maten vi spiser og få en kvalitet vi kan leve med.
Nå hevder en del mennesker at alt annet er så dyrt i Norge. Joda, biler er dyrt, boliger er dyrt. Vinen er dyr. Men, da er det det man må klage på og gjøre noe med. Ikke prisen på maten.
Men, i Tyskland eksisterer de fortsatt i beste velgående. Her kan du se utviklingen siden begynnelsen av 1900 tallet og til i dag. Hvilken reklame gjør deg mest tørst?
Reklameplakat for bockbier 1896. Er det reklame?
Berliner kindl 1910
Hackerbräu i München 1920
Reklameplakat for Oktoberfesten 1950
Reklame for Wetnesgrüne i DDR 1960
Øl slukker tørsten het det i denne annonsen på femtitallet
Fatamorgana fra sekstitallet
På nittitallet kom denne
På nittitallet var det merket som kom fremst og ikke ølet
Begynnelsen av 2000 tallet var dette reklame for Becks
Reklamekampanje i 2004. Solo prøver vel det samme i Norge.
Har du glemt desserten? Vel, ikke det helt store problemet. En yoghurt dessert med appelsiner og kakestrø, er bare tingen. Spesielt om den serveres sammen med et glass musserende vin.
Ingredienser for 4 personer
3 dl yoghurt naturell
½ st. kanelstang
1 ts tørket ingefær
1 stk. stjerneanis
1 spiseskje honning
1 spiseskje brunt sukker
Kakestrø
25 g smør
50g mel
50 g sukker
1 ts vaniljesukker
1 ss hasselnøtter, hakket
2 stk. Appelsiner, filetert
Begynn med å mikse krydret til et fint pulver i en blender. Om du ikke har en mixer, så bruk finmalt krydder isteden.
Varm honningen i kjele, tilsett det brunke sukkeret, krydder og la det avkjøle. Når det er avkjølt, blander du inn yoghurten og stiller det i kjøleskapet.
Nå kan du stille inn ovnen på grill 250 ° . Lag en smuldredeig av smøret og melet. Så tilsetter du resten av ingrediensene. Smuldre deigen over en stekeplate og la den grille i ovnen til den har fått en gyllen farge. Tar cirka fem minutter. La det avkjøle.
Server moroa i glasskåler eller vide glass med appelsinskivene. Topp det hele med kakestrøselen.
Godt Drikkes drikkeforslag.
Søt musserende skal det være. Så, hvorfor ikke Martini Asti.
Vi bruker informasjonskapsler for å optimaliserte vårt web sted og våre tjenester.
Funksjonell Alltid aktiv
The technical storage or access is strictly necessary for the legitimate purpose of enabling the use of a specific service explicitly requested by the subscriber or user, or for the sole purpose of carrying out the transmission of a communication over an electronic communications network.
Preferanser
The technical storage or access is necessary for the legitimate purpose of storing preferences that are not requested by the subscriber or user.
Statistikk
The technical storage or access that is used exclusively for statistical purposes.The technical storage or access that is used exclusively for anonymous statistical purposes. Without a subpoena, voluntary compliance on the part of your Internet Service Provider, or additional records from a third party, information stored or retrieved for this purpose alone cannot usually be used to identify you.
Markedsføring
The technical storage or access is required to create user profiles to send advertising, or to track the user on a website or across several websites for similar marketing purposes.