Som med så mange andre øl, finnes det mange rykter om hvordan porterølet kom til denne lille verden.
En variant forteller at ølet ble skapt ved en feiltagelse. Det hadde seg sånn at da men skulle malte korn, så sovnet mannen som skulle vende det over risten og malten ble nesten svartbrent. Man bestemte seg for at man skulle brygge øl på det allikevel og selge det billig til havnearbeiderne. Det var jo en kjent sak at havnearbeidere drakk alt. Havnearbeiderne ble så begeistret for det svarte ølet, så de ba om mer. Derav navnet, havnearbeider er porter på engelsk. En annen og like innbitt myte, er at navnet kommer fra de engelske bærerene, porters, på engelske jernbanestasjoner som også var veldig glad i dette ølet.
Overgjæret øl fra London.
Men, det som er sikkert, er at ølet er en form for mørkt overgjæret øl, med opphav i London. Øltypen slo gjennom tidlig på 1700-tallet, men det var ikke før ca. 1820 at ølet ble som det er i dag. Porterens popularitet begynte å dale på midten av 1800 tallet og i 1973 kunne man ikke finne en engelskbrygget porter i hele England. Det var først med mikrobryggerienes inntogsmarsj, at porter kom til heder og verdighet igjen.
Stout.
I midten av det 18. århundre, begynte britiske bryggerier å eksportere øl til landene rundt Østersjøen. Blant annet eksportert de en variant av porter som hadde en høyere alkoholinnhold enn andre portere. Denne varianten ble svært populær og de lokale bryggeriene overtok rask produksjon. Ølet ble opprinnelig brygget som et overgjæret øl, men da undergjæring begynte å vinne frem i disse landene, begynte de lokale bryggeriene å brygge sin porter med undergjær. Dette gir et meget frisk porter, som ikke er like søt som den konvensjonelle. Denne sterkere porteren fikk navnet Stout-Porter. Kanskje ikke så rart, da stout betyr sterk. Senere ble ølet bare kalt Stout.
Det var Guinness som laget den første Stout-Porter. Kanskje ikke så rart og det var stort sett i Storbritannia og Skandinavia som drakk dette ølet i begynnelsen. Senere kom det til Russland og de var vel ikke helt fornøyd med styrken på ølet så de lagde et mørkt øl de kalte Imperial-Stout. Et øl som skulle holde minimum 10% alkohol.
Sjokolade til øl?
Etter at mikrobryggeriene kom, så har både porter og stout fått en renessanse. Og godt er det for oss som elsker sjokolade, sjokoladekaker og øl. For, det er vel ikke et øl som passer bedre sammen med dette enn akkurat porter og stout.
På 1800 tallet brygget man stout og porter til medisinsk bruk. Det skulle være veldig bra og helsebringende drikk som ble drukket av idrettsutøvere, ammende kvinner og tidligere syke. Jeg tror ikke legevitenskapen vil skrive under på det i dag.
Det finnes en rekke glimrende porter og stout på det norske markedet. En av de mest kjente, er Nøgne Ø Porter som også ble årets øl. Men, det finnes som sagt en rekke glimrende stout og portere på markedet. Kjøp noe mørk sjokolade og gå ut og finn din favoritt.
Kongelige befalinger er ikke helt som andre forordninger, og da brygging av hveteøl ble forbudt i 1567, beholdt familien Degenberg retten til å brygge uten konkurranse. Kanskje ikke så veldig rart, da Tysklands eldste adelsslekt Wittelsbach, konger og hertuger av Bayeren, tjente rått på avgiftene av hveteøl. Og det å ha et monopol på øl som kunne brygges året rundt, er jo aldri dumt.
I de siste årene, med mikrobryggerienes inntog, har det blitt en ny interesse for tradisjonelle øltyper. Noe som også har ført til et oppsving for weissbier. Fra å utgjøre tre prosent av ølmarkedet i Bayern i 1960, står hveteøl nå for hele 35 prosent av markedet. Og bra er jo det. For hveteølet er et spennende, og friskt øl.
Witbier blir hovedsakelig produsert i Belgia og Holland, men, det er nå en rekke gode norske varianter også. Den største forskjellen på det tyske hveteølet og Witbier, er måten det krydderes på, altså Grut, som man vel kan kalle en krydderblanding, koriander og appelsinskall.
Ipa er opprinnelig en «October beer», et øl som ble brygget på høsten. Man kan vel si det fremgår av navnet. ”October beer” var en pale ale, men med mer alkohol og humle enn vanlig pale ale, og var beregnet på et par års modning på trefat. Dette ølet ble eksportert til India av Hodgsons bryggeri i London. Det var da man oppdaget at varmen og vuggingen på den fire måneder lange reisen, modnet ølet like mye som det ville gjort etter mange år på fat hjemme i England. Akkurat når dette skjedde, vet man ikke helt, men man tror det kan ha vært i midten av syttenhundretallet. Og dette ølet ble kjapt populært blant engelskmenn i India.
Det var først på midten av 1800 tallet at India Pale Ale ble populært i England. Og det var først etter det at bryggerier utenfor Burton-on-Trent som ikke hadde sulfatholdig vann, lærte å tilsette kunstig sulfat i vannet. Ølet ble så populært, at det i 1904 ble utvunnet tett på 150 tonn sulfat fra steinbruddene hvert år. Bare for å brukes til ølbrygging.
Goldings, mens de moderne amerikanske IPA-ene gjerne bruker den amerikanske humleb som Cascade. Akkurat som i Norge. Disse humletypene har en helt annen aroma enn East Kent Goldings så amerikanske IPA-er kan regnes som en ny, uavhengig øltype. Også i Norge og Norden var det mikrobryggerien som sørget for at ølet tar større og større markedsandeler. Og det er vel snart ikke et norsk bryggeri som ikke har minst en IPA på repertoaret.
Klima er merkelig varmt i Ahrdalen er mildt, med høyere temperatur i de vestre delene- en varme som skapes av de bratte dalsidene. De høye temperaturene har ført til at klimaet blir sammenlignet med klimaet rundt Middelhavet. Den svarte skiferen i den bratte vestlige delen av Ahr dalen absorberer varme om dagen og sørger for at druene ikke blir for kalde om natten. Noe som er helt ideelt for rødvinen.
Mayschoßer Mönchberg Spätburgunder trocken 2011, 94 poeng.