Nå er det på tide å hekte på sykkelvogna. Etappen går nemlig fra Bourg-en-Bresse til Saint-Étienne. Og på denne ruta finnes det så utrolig mange godsaker som man bare er nødt til å få med seg.
Bourg-en-Bresse
Etappen begynner i Bresse kyllingens hjemby. Eller, for å si det litt snobbete, Poulet de Bresse. Bourg-en-Bresse er en mindre fransk provinsby, men allikevel hovedstaden i departementet Ain. De første innbyggerne dukket opp under Gallo-romersk tid. Og som så mange andre steder i området var det romersk, så ble det en del av Huset Savoie på 1200 tallet. De var så smarte at de laget en kraftig befestning for byen som på begynnelsen av 1500 tallet hadde hele 3700 innbyggere. Alt er fryd og gammen og innbyggerne bygger bindingsverkshus og gatene rue Basch og rue du Palais blir til. Også kom franskmennene. Etter mye frem og tilbake blir byen fransk i 1601.
I dag så er byen et service og handelssentrum. Men, det viktigste, etter min mening, som Bourg-en-Bresse har bidratt med til verden, er kyllingen.
Rhône
Så fortsett vi med kyllinger i sykkelvogna inn i Rhône. Vinens og matens Mekka. Vi kommer først til Fleurie, en del av Beaujolais. Der Gamaydruen er konge. Et sted man finner AOC vin. AOC Beaujolais cru er den øverste kvalitet benevnelsen i Beaujolais. Ti kommuner i den nordre delen av beaujolaisområdet får kalle vinene sine ved kommunenavnet: Moulin à Vent, Fleurie, St. Amour, Julienas, Chenas, Brouilly, Côte de Brouilly, Chiroubles, Morgon og Regnié. Druene må komme fra vinmarker innenfor kommunen. Kommunenavnet, ikke «Beaujolais», står på etiketten.
Det er ikke uten grunn at Fleurie blir kalt ”Dronningen i Beaujolais” med sine lette elegante viner. I Norge finnes en rekke vin fra Fleurie. Men, jeg velger meg en vin fra Jean-Paul Brun. Han er en av mine favoritter. Jean Paul Brun lager «old-style» Beaujolais, noe som skiller ham fra de fleste andre i regionen. Han lager vin på tradisjonelt burgunder vis, med gjæring i åpne kar, relativt lang maserasjon og lang lagring. Her benyttes det ingen industriell gjær eller teknikk – alt for å få frem druenes og jordsmonnets egenkarakter. Det er ikke uten grunn han kalles enfant terrible i Beaujolais. Og det er vinen Brun Fleurie Grille Midi 2013, jeg vil ha.
En kasse med vin fra Jean-Paul Brun før vi fortsetter til Villié-Morgon. Her produseres noen av de mest robuste vinene i Beaujolais. Jeg vil drikke et glass Jean Foillard Morgon Corcelette 2012. Kanskje legge en flaske eller to i vogna mens jeg spekulerer over livet og kommer til hektene.
Loire
Så inn i det vakre Loire i retning av Saint-Étienne. Byen med våpen og sykkel produksjon. Og ikke minst fotball laget Saint-Étienne.
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Jeg har alltid vært svak for Loiredalen. Ikke bare for den fantastiske maten og vinene. Men, også landskapet som ligger ved elven Loire. Det er et sjeldent vakkert og frodig landskap. Et landskap som både inneholder storslåtte borger og mer enn 300 slott for ikke å snakke om alle de gamle landsbyene. Jeg mener det ikke er en tilfeldighet at Loire finnes på UNESCO sitt verdensarvområde. Har man muligheten til det, så seile med en kanalbåt i mektige fem knop på elva. Legg til der man vil. Og bare la tiden, vinen og elva flyte sakte .
Det var ikke UNESCO som oppdaget området først- På 1300 tallet og lenge etter det, så var Loire de franske kongenes rekreasjonsområde og ikke minst, byen Paris sitt spiskammer.
Hvis vi starter i vest ved Atlanterhavet så vil du allerede ved byen Nantes finne mange fine hvitviner, kalt Nantais – som regel med Muscadet-druen som utgangspunkt. Videre opp Loire finner vi Anjou-Saumur, kanskje mest kjent for enkle roséviner, men også en helt grei hvit Anjou. De røde vinene i akkurat det område, er ikke spesielt morsomme. Så, hvorfor ikke bare holde seg til de hvite. Det finnes en håndfull strålende, søte hvite viner, produsert på druer i fra Aubance dalen og Layon dalen.
De beste rødvinene i Loire produseres i området Touraine ved Tours, der appelasjoner som Chinon, Bourgueil og St.-Nicolas-de-Bourgueil. En spesiell Chinonvin er nevnt i boken 100 Legendariske Viner, nemlig den legendariske Charles Joguets Clos de la Dioterie. Og vil du vite ennå mer om vinen og historiene bak Touraine og vinen, så finnes det et helt fantastisk vinmuseum i Tours som er verdt å besøke noen timer.
Der hvor elva svinger sørover, etter å ha passert Orléans, blir vinen morsommere. Etter å ha passert de mindre vinbyene Gien og Cosne kommer vi til Sancerre og Pouilly-Blanc-Fumée. Det finnes vel knapt et sted hvor man lager bedre hvitvin på Sauvignon Blanc. Tørre, komplekse hvitviner som er elsket over stort sett hele verden. Sancerre er et av de spennende AOC områdene. Med sine karakteristiske smak og eleganse. Byen som ligger rett ovenfor Sancerre ,er Pouilly-Fumé. De produserer samme type vin og etter min oppfatning, en nesten bedre vin enn naboens. Begge områdene produserer også en rødvin på Pinot Noir. En helt grei vin, men ikke mer enn det.
Om man skal drikke rødvin, kan det kanskje lønne seg å vente til man er rundt Clermont Ferrand. Ved sideelva Allier er det en hyggelige vinproduksjon, Côte d’Auvegne med frisk Gamay rødvin og rosé. Rundt St.-Etienne, i den sørlige delen av Loire-elven, finner vi Côtes Roannaise med lett rødvin men med en viss karakter. Og i Côtes de Forét er det Gamay druen som rår og minner om Beaujolais. Og det er St.-Etienne vi er. Så derfor vil jeg tømme vogna mi, ennå en gang vil jeg lage en Coq au Vin av bress-kyllingene og nyte min vin mens jeg venter på at rytterne fra TdF kommer heseblesende inn i mål.
