Gaja er lokomotivet i Piemonte og særlig for Barbaresco.
Det var de som dro opp kvaliteten og prisene. Man kan nesten si at de er for Piemonte, det Château Pétrus er for Pomerol. Og det er Angelo Gaja og hans bestemor Clotilda Rey man kan takke for det.
Historie
Familien Gaja hadde innvandret fra Spania i begynnelsen av 1800 tallet. De startet en Taverna hvor de serverte vin og mat. Vingården Gaja ble grunnlagt 1859 av Giovanni Gaja. På slutten av 1800 tallet begynte de å tappe vinen på flasker som ble sendt til de italienske troppene i Abessinia. Den berømte logoen ble skapt i 1937 da de skrev navnet med store røde bokstaver på etiketten.
Helt frem til 1961 solgte firma både Barbaresco- og Barolo-vin som ble dyrket på egne marker samt druer som ble kjøpt fra andre vingårder. Angelo Gaja, som er fjerde generasjon vinbonde på gården, startet i familiefirma 1961. Det var han som fikk faren, Giovanni, til den beslutningen at de bare skulle produsere vin av egne druer. Det betød at Barolovinen de hadde produsert, ble fjernet fra kartet da de kun hadde gårder i Barbarescoområde. Det var først i 1988 at de igjen begynte å lage Barolovin. Da fikk de nemlig kjøpt opp vinmark i Marenca e Rivette ved Serralunga.
Angelo Gaja.
I 1973, da Angelo Gaja for første gangen var på en salgstur til USA, var det ingen av de tretti importørene han besøkte, interessert i vinen hans. I dag, så eksporterer de over 75% av produksjonen.
Angelo Gaja forteller til det danske Vinbladet at hans far hadde lært håndverket av sin far og kanskje ennå mer av sin mor.
– Det er viktig med disse røttene. Vi er en familiebedrift og vi har ingen andre jobb enn akkurat det.
Angelo Gaja forteller at han har vært i bedriften i over femti år og at det er en familie og ikke et børsnotert selskap, gir dem helt andre muligheter og en helt annen frihet.
– Jeg er en ”artisan”, en bonde, og det er sjelen i det å kunne lage, ikke bare en god vin, men en vin med personlighet og karakter. Uten frihet kan ikke en kunstner skape epokegjørende kunstverk.
Og grunnlaget for dette fikk han fra sin far. Han vokste opp med ideen om at Barbaresco kunne skape en av verdens fremste vin. Og hele sitt liv, brukte han på å nå det målet. Det å lage en fremragende, unik vin. For å nå det målet, minsket han kvantiteten på markene for å få frem bedre kvalitet på druene.
-Det var ikke populært hos de andre vinbøndene rett etter krigen. De mente han begikk en stor feil.
-Lav ytelse og deklassifisering av dårlige årganger som ble solgt som bulkvin, var veien mot konkurs i de harde sekstiårene. Jeg er selv økonom, så det var fantastisk å ha min egen far som lærer. Han var en stor pedagog og han lot meg til og med helt bevisst lage feil så jeg kunne lære av dem. Jeg solgte årgangene 1972, 1980, 1981, 1984, 1987 som bulkvin og de ble aldri tappet på flaske av oss. Noe jeg lærte av min far.
– Han sa alltid, ” Si aldri at det er en dårlig årgang, men at vi har begått en feil. Ellers går det utover de andre vinbøndene.”
Også overfor landarbeiderne var familiebedriften en forgangsbedrift. Allerede i 1948 fikk de lønn i penger og ikke i druer som var tradisjonen.
-Arbeiderne var selvfølgelig interessert i en høy ytelse på markene. Hadde han ikke betalt lønn, så hadde han ikke hatt muligheten til å produsere vin med lav ytelse og høste mye senere enn alle andre. Og da hadde ikke Gaja nådd den posisjonen de har i dag.
I resten av Piemonte ble mezzadriaen-systemet, et system som ga arbeiderne halvdelen av høstutbytte og vinbonden den andre halvdelen, avskaffet i 1964.
Noe av filosofien til Giovanni Gaja var aldri snakke negativt om konkurrentene. Heller ikke fortelle noen hvor viktig restaurantene var for dem.
-1961 var en stor årgang for oss. Og på sekstitallet var Savino-restauranten i Milano veldig berømt. Det lykkes for min far i 1966 å overbevise eieren om kvaliteten og han kjøpte 180 kasser. Og det var helt fantastisk, for den gangen var det nesten umulig å selge Barbarescovin.
At vinen ble servert på Savino, var noe som ble lagt merke til, så det tok ikke lang tid før vinen var inne hos alle de beste restaurantene i hele Italia. Og etter Italia sto Sveits, Tyskland og Østerrike for tur.
-Senere kom USA og i dag er vi presentert i over 1200 topprestauranter over hele verden.
-Vi vokste opp med mat og vin. Derfor var det naturlig å fokusere på restauranter. Og der er Italia fantastisk. Det finnes så mye lokal mat at det er retter jeg aldri har smakt eller hørt om. Og vin som er laget på Nebbiolo-druen, er skapt for å brukes sammen med mat.
På sekstitallet kom også en ny etikett. Den etiketten som finnes i dag. En etikett med Gaja i toppen, skrevet i gult med så store typer at alle kunne gjenkjenne den. Men, det er ikke sånn at han har glemt historien til vinene sine. Eller tradisjonen for den delen.
En annen sterk personlighet i familien Gaja sørget for det.
-Min bestemor Clotilde Rey var fransk og ble født i de franske alpene 1880. Men, hun bodde hele sitt voksne liv i Barbaresco. Hun hadde ikke noen vin-kultur i lasten da hun flyttet til Italia som skolelærer.
-Hun hadde den fantastisk evnen å se alt utenfra og med en stor sans for kvalitet pushet hun hele tiden min farfar til å høste bedre druer og lage bedre kvaliteter.
Angelo Gaja forteller at de alltid solgte sine viner til en høyre pris enn de andre. Og det var Clotilde Rey som sto bak. Det var nemlig hun som prissatte og solgte vinen helt frem til sin død i 1961.
Det har skjedd mye i vinverden siden 1961. Vinmarkene har blitt spesialiserte monokulturer. Respekten til naturen har kommet tilbake og det er sjelden man opplever samme bruk av kjemikalier i jorden som man hadde på seksti og søttitallet.
-Mange vinbønder gjør ting i dag, som man ikke kunne drømme om å gjøre før, forteller Angelo Gaja til Vinbladet.dk
-Blant annet grønn høsting med mer balansert dyrking og mye mindre utbytte av druer. Alt for å øke kvalitet fremfor kvantitet.
– Gjennomsnittskvaliteten er bedre og mer konstant i dag enn før. Det kan være nødvendig å ”manipulere” , men aldri for mye. Nebbiolo tilhører Piemonte, og i Piemonte kan du ikke lage den perfekte vinen. Det skal alltid være små ukjente hjørner og kanter på vinen.
Og det er det han mener mange vinanmeldere ikke forstår. Blant annet Robert Parker.
Robert Parker og poengene harmonerer ikke riktig med Nebbiolo og landet Italia. Vår egen selvbevissthet passer ikke inn i en doktrine ovenfra. Og nå er det sånn at i Italia er alle vinnytere en ”Robert Parker”
Og på tross av alle ”Robert Parkere” og det vanlige politiske kaoset i Italia med finanskriser og regjeringer som kommer og går, så er Angelo Gaja optimistisk om fremtiden.
-Det vil alltid være en etterspørsel etter ”små produsenter.” Etter vinbønder som gjør hva de vil. Etter vinbønder som noen ganger feiler og noen ganger lager de mest fantastiske viner. De som alltid lager en vin med identitet.
-Det å lage vin med karakter, er et hardt arbeide. Du skal vite alt om vinmarkene, om arbeidet i kjelleren og om markedsføring.
-Får man ikke til de tre tingene til å jobbe sammen, får man ingen suksess. Og kanskje det aller vanskeligste er å forbli liten, på tross av suksess.
Angelo Gaja mener at hans nå viktigste jobb er å lære opp sin stolthet. Sine døtrer, til å vite alt. Uten at de blir eksperter.
Angelo GAJA’s eiendommer og vin pr dags dato:
Piemonte, rødevin: Barbaresco: 101 hektar, hvorav 88 hektar er beplantete med vin (2/3 Nebbiolo) – Sorì San Lorenzo (1967), SorìTildin (1970) og Costa Russi (1978) (alle tre Langhe Nebbiolo DOC). Darmagi (1982) (Langhe DOC, Cabernet Sauvignon).
Sito Moresco (Langhe DOC, 1/3 Nebbiolo, 1/3 Merlot, 1/3 Cabernet Sauvignon).
Barolo: 4 hektar (Nebbiolo) – Barolo Dagromis (DOCG) Sperss og Conteisa (Langhe Nebbiolo DOC).
Piemontes hvitvin:
Rossj-Bass og Gaia & Rey (1983) (begge Langhe DOC, Chardonnay) og Alteni di Brassica (Langhe DOC, Sauvignon Blanc).
Vin og grappa fra Gaja på Vinmonopolet, finner du her .
Kilder: Vinbladet, Oxford Vinleksikon, Wikipedia.
