Litt om Tysk øl-kultur.

Om man tenker øl, middelalderen og Tyskland, så er det mange som tenker klosterøl. Men, det var ikke klostrene som dominerte ølmarkedet den gang da.

I alle fall ikke den første delen av middelalderen. I mellom det femte og sjuende århundrede ble rettigheten til de germanske stammene skrevet ned. Så goterne, burgunderne, frankerene, sakserne og bayrer fikk i prinsipp sine grunnlover på denne tiden. Lover som sto så sterkt, at ikke en gang Karl den Store kunne rokke ved dem men aksepterte dem som germanske skikker. Og blant disse skikkene og lovene var retten til å brygge øl. Siden Karl den Store visst nok var en vis mann,  fattet han at rokket man ved retten til ølbrygging, ja da ville det ikke finnes noen Karl og han ville ikke være særlig stor. Så på hver gård og i hver landsby, ble det brygget flittig.

Det som fasinerer meg, var at alle disse lovene, som var nesten likelydende, kom omtrent på samme tid med ulike navn og under forskjellige sterke herskere.

»Lex alemannorum«, eller det Alemanniske folkets rett, ble skrevet ned i år 719 under Hertug Lantfrit von Schwaben og Bayern fikk sin »Lex bajuwariorum« under den beryktede Hertug Odilo i 743 og sånn spredde det seg kjapt i det som ble det Tysk Romerske rike. Felles for alle lovene, var at de regulerte bruken av tre, kjøtt, korn, lin, honning og ull. Mens øl, ja det fikk alle brygge og i de mengder som de selv ville.

Da Karl den Store kom til makten i 768, fantes det ikke noen fast residentstad. Men den ble flyttet fra sted til sted. Og på hvert herresete han kom til, måtte amtsmannen sørge for alle fornødenheter til keiserhoffet. Og da selvfølgelig også øl. Siden Karl den Store var en lidenskapelig øldrikker, så var kravet også at kvaliteten passet seg sen keiser. Derfor hadde alle herresetene et eget bryggeri som gikk for fullt før Karl stakk innom og skapte orden og lover med Gud og sverd. Det underlige med denne historien om Karl den Store, er at om man leser om ham i vindistriktene i Tyskland og Frankrike, så var han en lidenskapelig vindrikker som grunnla flere vinområder som Rheingau og Burgund. Med andre ord, han var ikke bare en brutal kriger, han var en voldsom dranker også.

Det var ikke mange klostre på denne tiden i det Tysk Romerske riket. Tross alt hadde kristendommen først begynte så smått å dukke opp et par hundre år før Karl den Stores tid. Men noen fantes det. Kanskje ikke som vi forestiller oss dagens klostre. De første klostrene var små hytter, bygd av irske munker og misjonærer. Disse gutta, for det var kun munker som kom først, levde som bønder og jegere og siden det var kloster og munkene skulle leve etter en visse monistiske regler som pålagde veldedighet og gode gjerninger,  var det ikke noe muntert klosterliv de levde. Men, en ting kunne de og som de hadde med seg fra Irland. Brygge øl. For de ville ikke så gjerne ha noe med det lokale brygget å gjøre. Ikke for det skulle være noe dårligere enn deres eget, men hedningene offeret en viss del av brygget til Odin. Og man kunne jo aldri vite hva slags djevelskap det kunne være i sånt øl.

Det harde klosterlivet endret seg først da de verdslige fyrsten begynte å gi klostrene rettigheter og donasjoner i form av brød, grønnsaker, korn og øl. Senere, når ølforsyningen ble bedre organisert var det byene som skjenket fyrstene det de behøvde, bøndene ga til klostrene, husmenn og arbeidere til dommere og øvrighetspersoner.

Men munkene var ikke dumme. De fant jo temmelig hurtig ut at de kunne brygge bedre øl selv. Og øl var jo ikke bare bra mot tørsten. Siden fastereglene var temmelig strenge i de fleste klosterordenene  hvor fasten kunne vare over flere uker, var det jo kjekt med ”flytende brød.” Så det ble besluttet hos paven i Roma, som ikke visste så mye om øl, at ”flytende brød, bryter ikke fasten.” Og munkene var lykkelige.

Mer om den tyske øl-kulturen neste tirsdag.