hogart-gin
Bilde: William Hogarths Beer street – Gin Lane

Hva er det nordmenn forbinder med England og Storbritannia om ikke øl? Og det er kanskje ikke så rart. De første norske charterturistene for mer enn 1000 år siden, de som reiste med vikingferries, mesket seg med brittisk øl.

Det første ølet.

Og øl har man brygget i Storbritannia siden tidenes morgen. Allerede da romerne kom i år 54, var bryggingen godt i gang. Og den ble ikke dårligere med romerne. På 1980-tallet fant noen arkeologer bevis på at romerske soldater i Storbritannia drakk store mengder Keltisk ale. Og ikke nok med det, en rekke statlige og militære kontoer, skrevet på tre brett ble funnet på det romerske fortet Vindolanda, på Chesterholm i Northumbria, datert til mellom år 90 og 130. De viser at garnisonen kjøpte ”ceruese”, eller øl, i store mengder fra bryggere i lokalområdet. På det samme listene, finner man navnet Atrectus brygger, eller Atrectus ceruesarius på latin. Med andre ord, den første navngitte bryggerimesteren i britisk historie, og den første kjente profesjonelle brygger i Storbritannia. Regnskapet viser også kjøp av bracis eller, det vil si emmehvete eller malt, utvilsomt til brygging. Man tror at garnisonen kjøpte malt, og hyret en lokal brygger for å lage øl fra til troppene.

Bryggteknikken fra Roman Britain, må ha spredt seg vidt. Fortsatt finner man i utgravinger fra det tredje og fjerde århundre e.Kr, rester av den romerske maltingen og bryggingen helt fra Somerset til Northumberland, og Sør-Wales til Colchester. Den romerske hypocaus teknologien, ble tilpasset i Storbritannia. Først og fremst for å bygge permanente tørkerom for korn og til malting. Restene av disse dobbeltgulvevde bygningene med underjordiske skorsteiner, er funnet i romerske byer så vel som på romer gårder.

Britisk brygging er antatt å ha vært en del av en større keltisk tradisjon. Og siden dette var lenge før man innførte humle, var det andre smakstilsetninger man brukte. Sånn som honning, mjødurt og burot.

640px-Henry_Singleton_The_Ale-House_Door_c._1790Middelalderen.

Som i resten av det nordlige Europa og der man ikke kunne dyrke druer, var øl den mest vanlige drikken i middelalderen. Og det i alle sosiale lag. Og siden rent vann ikke var det vanligste der det bodde mennesker, så var øl sett på som det rene helseproduktet. Grunnen var at øl minsket sykdom… mest på grunn av at vann som ble brukt til ølbrygging ble kokt som en del av bryggeprosessen. En annen sak var at øl også inneholdt en betydelig mengde av det daglige kaloriinntaket. I England regner man med hver innbygger drakk sånn rundt 275-300 liter øl pr år i senmiddelalderen, og øl ble drukket med hvert måltid.

Normalen i middelalderen, var å selge ølet der det ble brygget. Da satte bryggeren ut et skilt, eller ale-wand, for å fortelle at ølet var ferdig brygget. Myndighetene var mer interessert i å sikre tilstrekkelig kvaliteten og styrken på ølet enn å begrense drikkingen. De var så opptatt av kvaliteten på ølet at de oppnevnte kontrollører, en såkalt ale-Conner. Som regel en offiser som ble utnevnt av rådhuset og skulle sørge for at brødet var godt og at ølet var sterkt og velsmakende.

På samme tid dannet ”hederlige menn” de første bryggerlaugene. Det første var ”Brewers Guild” i London i 1342. Og sakte men sikkert kom de første industrielle bryggeriene som førte til at vertshusene sluttet å brygge selv, men kjøpte sitt ale fra lokale bryggerier.

Humle.

Foto 123
Foto 123

Bruken av humle i øl ble beskrevet så tidlig som i år 822 av en karolingisk abbed. Selv om man hadde brygget øl med humle helt siden det 9. århundre, var det de færreste som brukte det på grunn av vanskene med å få til de riktige propesjonene. Så de fleste bryggerne holdt seg til det de kjente fra før, nemlig forskjellige urter. Problemet med urter, var at de ikke hadde de samme konserverende egenskapene som humle.

I ”The Book of Margery Kempe”, dikterte Margery sin historie til en skriftlærd. Hun forteller hvordan hun på det tidlige 1400-tallet forsøkte å brygge øl på humle i Bishop’s Lynn, Norfolk. Det var også på denne tiden øl brygget på humle ble importert fra Nederland til i Winchester i England. Men, hvorfor importere øl når man kan brygge det selv? Så den første humlestokken ble satt 1428. Men, myndighetene ville ikke være myndigheter om de ikke skulle skape problemer. Øl brygget på urter, ble kalt ale, mens øl på humle ble kalt, nettopp, øl. Og selvfølgelig kunne ikke en brygger som brygget ale, få brygge øl. Eller omvendt. Og med stolthet bekjentgjorde The Brewers Company of London “no hops, herbs, or other like thing be put into any ale or liquore wherof ale shall be made — but only liquor (water), malt, and yeast.” Noe som i ettertid er blitt feilsitert som et forbud mot øl brygget på humle. Men, det var ikke noe forbud, bare en viss motstand. Og etter hvert fikk øl brygget på humle større og større del av markedet.

Industri og Imperiet.

På begynnelsen av 1700 tallet kom det et helt nytt øl på markedet i London. Nemlig Porter. Før det sendte bryggeriene i London ut ølet sitt når det var veldig ungt. En viss lagring ble gjort på vertshusene og forhandlerne. Men, porter var det første ølet som ble lagret på bryggeriene og var det første som kunne drikkes omgående når det ble sendt ut. Det var også det første ølet som kunne brygges i større mengder, noe som ga de London baserte porterbryggeriene, som Whitbread, Truman, Parsons og Thrale, stor suksess økonomisk. Men, det var også disse bryggeriene som var pionerer for de fleste teknologiske fremskrittene som ble gjort på den tiden. De var de første som for eksempel bygget de store lagringskarene, tok i bruk termometeret sånn rundt regnet i 1760, fant ut at man kunne bruke hydrometer i 1770.

tappetårnPå slutten av 1700 tallet, ble det innført progressiv beskatning basert på styrken i ølet. Noe som førte til tre forskjellige graderinger: “table”, “small” og “strong” øl. Og for å unngå beskatning samt for å få noe variasjon, så blandet man de forskjellige typene. Noe som igjen førte til øl som forble populære i århundrer etterpå.

Det var også på denne tiden at de første trappetårnene så dagen lys. Før det, måtte man ned i kjelleren og fylle kanner med øl som man så bar opp og skjenket fra. Men, med Joseph Bramah oppfinnelse i 1797, kunne man pumpe ølet opp direkte fra fatet. Pumpene som er blitt et karakteristisk syn i alle engelske puber.

I begynnelsen av 1800 tallet så var alkoholmisbruket i Storbritannia gigantisk. Og det var gin som ble misbrukt. For å begrense gin drikkingen så ble ” The Beerhouse Act” lansert i 1830. Kort fortalt så innebar det at alle hadde lov til, mot en avgift selvfølgelig, å brygge og selge øl og sider fra sitt eget hjem eller et ” public house”. Resultatet var at det i løpet av kort tid, åpnet hundrevis av nye puber over hele Storbritannia. Noe som reduserte de store bryggerienes innflytelse. Og som igjen, ga en rekke nye øl-sorter.

Blant annet Indian Pale Ale, som George Hodgson fra Bow Brewery, hadde eksporter til India, hadde blitt mektig populært hjemme i England. Og dette ga grobunnen for flere typer ale. Tidligere hadde engelskmennene hovedsakelig drukket porter og stout. Men, den nye øltypen, lys og med masse humle stjal mye av markedet på kort tid. Mens andre bryggerier konsentrerte seg om å lage Indian Pale Ale, droppet noen bryggere i Burton ordet Indian og beholdt Pale Ale, og ølet fra Burton fikk kjapt betegnelsen ”Bitter” og ble det dominerende på markedet. Burton ølet ble betraktet som øl av spesielt høy kvalitet. Først og fremst på grunn av synergien mellom malt og humle og det lokale vannet. Et vann som inneholdt sulfat.

På grunn av mengden av humle, gjorde at ølet var enklere å lagre og transportere. Også utviklingen av jernbanen, førte til at bryggeriene begynte å satse på eksport av øl til hele det brittiske imperiet.

Mer om den engelske øl-historien i morgen.

Kilder: British Museum, wikipedia.

3 KOMMENTARER

  1. Det øverste bildet her er meget misvisende, siden det står alene. Det er William Hogarths “Gin Lane”, som viser en gate hvor både mennesker og bygninger er i fritt forfall, med unntak av pantelånerens hus, hvor virksomheten blomstrer under disse forhold. Dere skulle selvsagt også vist søsterbildet, “Beer Street”, hvor menneskene er lykkelige og velnærte, og byggevirksomheten blomstrer – det eneste som er i forfall her, er pantelånerens hus, siden han ikke får kunder, men selv er avhengig av almisser fra ølbryggerne. Hensikten med bildene var ren sosial propaganda fra Hogarths side – på den ene siden å vise og ta avstand fra den ødeleggende ginfylla i samtiden, og på den andre siden å propagandere for det mye sunnere ølkonsumet. http://en.wikipedia.org/wiki/Beer_Street_and_Gin_Lane#mediaviewer/File:Beer-street-and-Gin-lane.jpg

    • Hei
      Tusen takk for informasjonen. Jeg var sletts ikke klar over den historien som jeg synes virker riktig spennende. Skal se om jeg kan få kjøpt det andre bildet også.
      Mvh
      Vidar

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.