Alle vet jo at man uttrykker seg mye bedre og er mye vittigere med et par øl innabords. Men, hvor kommer egentlig ordet øl fra?
Den danske nettsiden videnskab.dk har sett på ordet. Det vil si, de kontaktet etymolog, en som forsker på språkhistorie, nemlig Adam Hyllested. Han er ansatt som ekstern førsteamanuensis i indoeuropeisk ved Institut for Nordiske Studier og Sprogvidenskab på Københavns Universitet.
-Ordet øl eksisterte i oldtiden på engelsk og tysk. Det så bare annerledes ut. I dag har det utviklet seg til ordet ale (engelsk), hvor det er en betegnelse på en spesiell type øl, sier Adam Hyllested til videnskab.dk
-Samtidig hadde vi i Norden et annet ord for øl, nemlig bjõr – et ord som fortsatt eksisterer på islandsk i dag. På norrønt het det bjõrr. Det tyske ordet Bier og det engelske beer er slektninger til dette ordet.
Ale, øl og den tjukke slekta.
-Ordet øl har vi altså tidligere delt med en rekke andre nasjoner. Derfor kan vi ikke ut fra språkhistorien si at vi har en spesiell nordisk ølbryggingstradisjon, fortsetter Adam Hyllested.
Så for å gjøre ting og tang litt mer komplisert, så har vi noen spørsmål til. Hvordan har det seg at våres ord øl og det engelske overgærede ale kommer språklig sett fra det samme? Og hvorfra kom bjõrr, som var vårt andre ord for øl i oldtiden?
La oss først se på ølets språkhistorie. Det er nemlig i motsetning til bjõrr, temmelig veldokumentert.
Alo, ǫl og ealu i oldtiden og den tidlige middelalder.
I vikingtiden het det ǫl (ǫ skal uttales som en mellomting mellom å og ø). Samtidig ble det på gammelengelsk kalt ealu, noe som har blitt til ordet ale. Og på gammelsaksisk het det alo. Det var språket i Nord-Tyskland i vikingtiden og den tidlige middelalderen.
Både norrønt, gammelengelsk og gammelsaksisk har vitenskapen sporet tilbake til det fellesgermanske språket omkring år 0. Dette språket er opphavet til alle germanske språk, som dansk, svensk, norsk og tysk. Det finnes ikke historiske tekster skrevet på dette urgermanske språket, men forskerne har rekonstruert det.
Øl het aluþ (hvor þ står for lyden th- som i engelsk think). På norrønt ble det til ǫl og senere øl, fordi a-en i alu ble påvirket av u-en. Det ble til den såkalte u-omlyden, som til slutt har blitt til den ø-en vi har i dag.
Fra det felles germanske språket lånte finnene tidlig aluþ og omformet det til olut.
I tidlige og sene utgaver av de indoeuropeiske språkene har språkforskerne også funnet ord som må være beslektet til ordene øl og ale.
Det indoeuropeiske urspråket
Øl kan spores enda lengre tilbake, Nemlig helt tilbake til den eldste stammen i den europeiske språkfamilien –det urindoeuropeiske språket, som forskerne tror var i bruk mellom 4000–3000 år f.Kr.
Adam Hyllested nevner fire eksempler på ord som er beslektet med det germanske ordet aluþ.
- Litauisk: alùs
- Latvisk: alus
- Eldre russisk: ol
- Ossetisk (et iransk språk i Kaukasus): æluton
Øl er også i familie med det latinske ordet alumen, som betegner et bitterstoff eller et metallsalt.
– Den felles stammen er altså alu, sier Adam Hyllested, og forteller at forskerne diskuterer hvorfor.
Det beskrev kanskje en magisk, bitter eller rødlig drikk
Alu – kan ha vært betegnelsen for:
1. Bitterheten i ølet. Det latinske ordet alumen beskriver et bitterstoff eller et metallsalt. Alu- var muligens stammen til ordet for øl fordi alu beskriver bitterheten i ølet.
2. Magien i drikken. Alu- er et ord forskerne også kjenner fra runeinnskrifter. Her inngår det i en magisk formel. Det kan henge sammen med at alýo på gresk betyr å være «ved siden av seg selv». På hettitisk er alwanz ordet for å forhekse, og på latvisk betyr aluot å være distrahert.
– Den logiske sammenhengen mellom disse betydningene skulle dermed gå på rus, kanskje i en religiøs sammenheng – at man trodde man var forhekset, som når en sjaman er i kontakt med ånder, sier Hyllested.
3. Fargen på ølet. Alu- kan i det eldste indoeuropeiske språket ha vært betegnelsen for en rødlig farge.
Øl er altså et ord som har oppstått i de tidligste utgavene av det indoeuropeiske språket vårt. Det andre ordet vi hadde i oldtiden, nemlig bjõrr (som har utviklet seg til Bier på tysk og beer på engelsk) har en mer usikker opprinnelse, forklarer Hyllested:
– Det stammer trolig fra østlige tyrkiske språk og har kommet i folkevandringstiden (om lag 375–600 e.Kr.). Den gangen tilhørte de fleste tyrkisktalende nomadestammene i Russland de såkalte r-tyrkiske språkene, som har r der andre tyrkiske språk har z (for eksempel moderne tyrkisk).
Både på moderne islandsk og på norrønt hadde vi ordet bjórr for øl. Det gamle ordet kan være utviklet ut fra et lån av et r-tyrkisk språk.
De tyrkiske språkene har påvirket bulgarsk, og her er buza betegnelsen for en grå alkoholholdig drikk.
– Det er mulig at ordet booze, som ellers ikke har noen avklart opprinnelse, har kommet til Vest-Europa fra Balkan med sigøynerslang. Beer og booze kan være samme ord, men lånt fra to forskjellige tyrkiske språk på forskjellige tidspunkt, sier Hyllested.
Øl ble til fellesbetegnelsen
I dag bruker vi ikke lengre ordet bjórr for øl, mens det lever i beste velgående som Bier og beer i Tyskland og England.
Ifølge Adam Hyllested kan årsaken være at ordenes betydning etter hvert falt sammen fordi man utviklet drikken.
– Med andre ord var det ikke nødvendig å opprettholde ulike ord for det samme. På engelsk ble ale et spesialisert ord, mens det forsvant helt på tysk og dansk, sier Hyllested.
Kilde: videnskap.dk , forskning.no
