Og bokkølet kom fra Einbeck. Del 1.

1
»Pfeifenraucher« Peter Jacob Haremans (1700-1766
»Pfeifenraucher« Peter Jacob Haremans (1700-1766

«Durst wird durch Bier erst schön»

Hansabyene betydde mye for det ølet vi drikker i dag. Allerede på 1300 tallet kom den første tyske Øl-boomen. Og det igjennom de nord-tyske hansabyene.

Men lenge før det, cirka 400 år før, ble ølet betraktet som en viktig bidrags yter til det som skulle bli tysk industri. Det var den gangen klostrene begynte å bygge sine bryggerier og spesialiserte seg mer og mer på akkurat sitt brygg. Og i byer og landsbyer ble det brygget tynt øl, altså hverdags øl. Naturlig nok. Poteten hadde ennå ikke kommet til Europa, kaffe hadde ingen noen sinne hørt om. Så, det som ble tilbudt fattig folk, var brød. Og øl. Og ølet ble drukket fra tidlig morgen og til alle måltider. Ølet ble brukt til supper og brød. Kortsagt, ølet var et av de viktigeste næringsmidlene.  Så det fantes ikke et hus hvor det ikke ble bakt eller brygget øl. Og begge deler var ”kvinne yrker”. I litt bedrestilte familier var en bryggekjele en del av medgiften.  I visse deler av Tyskland var det på den måten helt frem til den første verdenskrigen vanlig med bryggekjeler i medgift og bryllupsgaver.

Men ingen ting varer for evig. Ei heller hjemmebrygging i privathus. Og ikke baking heller for den sakens skyld. På den tiden var det bare herregårdene, krikene og klostrene som var bygd i stein. Byer og landsbyer var i tre. Og etter at en rekke byer hadde brent ned på grunn av brygging og baking, besluttet man at alle landsbyer og byer skulle ha felles bake-og brygghus i stein.Noen av de er

Bakehuset i Morbach som fortsatt er i bruk.
Bakehuset i Morbach som fortsatt er i bruk.

fortsatt den dag i dag i bruk. Og rekkefølgen som man fikk bake og brygge i, var strengt regulert. Fordelen var at kvinnene fikk et helt annet sosialt liv.

Etter hvert dukket det opp det private bakeriet og små lokale bryggerier til de som ikke ville eller kunne bake og brygge selv. Og det gikk, som det måtte gå. Ved årtusenskiftet, altså til år 1000, fant fyrsten av Brandenburg ut, at det var greit å beskatte de private bryggerne og bakerne. Kjapt fant myndigheten ut at dette var en bra inntektskilde. Unnskyldningen var at man måtte finansiere de offentlige brygg- og bakehusene da det var forbudt å brygge hjemme og det offentlige måtte jo tross alt leve de å.

Når man først hadde funnet en inntektskilde, var det lett å finne en til. Dermed ble alle urter beskattet også, inntil det ble besluttet at det kun var byene som hadde lov å selge dem. Og, når man først hadde fått den inntekten, så hvorfor ikke en til? Ettersom bryggeriene og bakeriene vokste i antall, så hvorfor ikke utstede bevilgninger?  Og det gjorde man så. Enten måtte man betale med gull eller man skulle levere gratis øl til slottet eller byen i den tiden man hadde bevilgning.

Et av problemene med alle avgiftene, var at de ikke fungerte. I Syd Tyskland drakk man vin. Ingen ville betale hva det kostet og kjøpe urter til ølbrygging så lenge most, frukt og bær var gratis. En annen vesentlig sak, var klostrene. Fyrstene og embedsmennene kunne jo ikke beskatte kirken om de ikke ville havne i helvete. Og klostrene brygget lystig skattefritt videre.

Ukjent kunstner. Bilde tilhører tysk ølmuseum i Berlin.
Ukjent kunstner. Bilde tilhører tysk ølmuseum i Berlin.

I Berlin hadde de de strengeste reglene. I 1577 hadde de 37 paragrafer som omfattet øl. En av reglene var at etter klokken ni om kvelden, fikk man ikke lenger skjenke eller selge øl. En trommeslager marsjerte gjennom gatene  sammen med en tjenestemann som besøkte alle skjenkesteder og satte en strek på tappehanene. Den som brøt streken kunne få beslaglagt skjenkestedet samt få flere års straffarbeidet. Med andre ord, en dyr øl. Streken ble kalt ” Zapfenstreich” og ble hurtig tatt opp av militæret. Tappenstrek.

Del to, kommer i morgen, søndag.

Kilder: Deutsches bierlexikon, Wikipedia,Deutsches Biermuseum in Berlin.

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here