Vinlandet Frankrike.

Frankrike er, uansett hvilke favorittvin eller favoritt vinland man har, det viktigste vinlandet i verden. Fram til dags dato så orienterer alle vinland seg mot Frankrike og da i særdeleshet mot Bordeaux, Burgund og Champagne.

Også internasjonalt er det de franske druene som er dominerende. Og da tenker jeg på druer som Chardonnay, Merlot og Cabernet Sauvignon.

Frankrike er verdens nest største vinproduserende land med sine 889 000 ha vinmark. Bare Spania er større. Men, det er det landet i verden som produserer mest vin. Hele 57 millioner hl. vin pr år. Ok, i blant så produserer Italia mer. Men uansett så lager de sånn cirka seks, sju milliarder flasker med vin pr år. Med andre ord, vinbransjen omsatte i 2011 8,4 milliarder euro.  Av det blir cirka 2/3 drukket i Frankrike. Resten går på eksport.

Historie.

Det har vært dyrket vin i Frankrike i mer enn 2000 år. Den første dyrkingen av druer og den første vinproduksjonen som man kjenner til, var cirka 600 f.Kr, fra de fokaiske innvandrerne til området rundt Marseille. Men antageligvis har det vært laget vin før det. Med Julius Caesar og hans legionærer, ble vindyrking vanlig i hele Sør-Frankrike og eksport til Italia var vanlig. Etterhvert så spredde vindyrking seg til hele Frankrike og videre nordover. Med Romas fall, var det kirken og munkene som sto for kunnskapen og formidlingen av vindyrkingen i tidlig middelalder. Noe som også førte til at klostrene overtok eller beslagla de beste vinmarkene. Etter hvert så ble adelen en viktig aktør innen vinbransjen og det ble mer vanlig med slott og diverse adelsseter. Og da i særdeleshet i Bordeaux. Med den franske revolusjonen var moroa mer eller mindre, over for kirken og adelen og deres eiendommer ble fordelt til ”folket.” Eller til den som kunne karre til seg mest.

1800 og 1900 tallet var problematiske for den franske vinproduksjonen. Først med vinlusen som dukket opp rundt 1850 tallet og som førte til utslettelse av stort sett alle franske vinstokker. Vitis vinifera ble podet på de amerikanske røttene av Vitis aestivalis, altså amerikanske vill-druer. Men elendigheten var ikke over med vinlus og årtier med poding av nye stokker. Verdenskrigene, økonomiske nedgangstider og konkurranse fra andre land gjorde første halvdel av 1900-tallet til en vanskelig tid for den franske vinindustrien. Også innføringen av Appellation d’origine contrôlée systemet i 1935 med målsettingen om høyre kvalitet på vinene, skapte en viss tilbake gang i vinproduksjonen. Men en tilbakegang som var nødvendig, da kvaliteten på fransk vin før innføringen av appelasjonsystemet ikke var direkte morsom. I de senere årene, har problemet vært synkende vinkonsum på hjemmemarkedet samt en eksplosiv eksport av vin til Europa med kvalitetsviner fra  den nye verden, vært et problem. Så fra begynnelsen av sekstitallet har franskmennene snakket om en ”crise du vin”.

Kvalitetsinndeling.

Frankrike har de eldste og strengeste lovene for vinproduksjon og som sagt, allerede innført allerede i 1935. Også EU har mer eller mindre kopiert de franske kvalitetsinndelingene med EU-standarden Quality Wine Produced in a Specific Region. Også sentralt i EU-systemet står det franske begrepet terroir, som innebærer at vinen reflekterer opphavsområdets geografi, jordsmonn, klima, jordbruksteknikker og lokale tradisjoner.

Men, la oss se på det franske systemet. I Frankrike ble vinlovgivningen endret med virkning fra 1. august 2009. Det er en overgangsperiode til 2012, hvor man kan møte gamle og nye betegnelser. Dessuten vil vi nok leve med gamle betegnelser på gamle årganger lenge etter dette. Endringene er såpass nye at vinlitteraturen stort sett refererer til den gamle klassifiseringen. Og kvalitetsvin fra 2009 har knapt kommet på markedet. Men, la oss begynne på bunnen.

Vin de France, det som tidligere ble kalt bordvin eller Vin de Table. På etiketten står det da hvem som har produsert vinen og Frankrike.

Nivået over dette er landvin som tidligere ble kalt Vin de Pays. Vin de pays er opprinnelsesmerket med Indications Geographiques Protégées (IGP). Dette er viner fra samme område, men mer detaljert enn den gamle Vin de Pays. Bare for å gjøre ting og tang mer forvirrende brukes pays for å angi områder for IGP-vin.

Neste på skalaen er Vins Délimités de Qualité Supérieure (VDQS), noe som Vinmonopolet kaller Kvalitetsvin 1 men som er litt dårligere Kvalitetsvin 2.  Vins Délimités de Qualité Supérieure (VDQS) er en utdøende rase, da mindre en 1 prosent av franske viner går under denne kategorien.

Den høyeste kategorien er Appellation d’Origine Protégée (AOP), som overtar for Appellation d’Origine Contrôlée (AOC). Det geografiske området skal være snevrere og kravene til produksjon strengere, sammenlignet med IGP. Men det sies også at det i større grad enn AOC skal være en garanti for kvalitet. Dette siste er interessant, for det man da sier indirekte er at AOC ikke i tilstrekkelig grad har vært en garanti for kvalitet. Så vet man det.

Druer.

Det finnes et utall forskjellige typer druer. Men de mest kjente vindruene i verden, stammer fra Frankrike. 

Rødvinsdruer.

• Cabernet Sauvignon. Brukes  i Bordeauxviner og Sør- Frankrike.
• Cabernet Franc. Brukes i Bordeauxviner, men også  i vin fra Loire
• Grenache.  Brukes i Rhôneviner fra den sørlige Rhônedalen.
• Merlot.  Brukes i Bordeauxviner, den viktigste drua i vin fra den østre bredden.
• Pinot Noir. Den viktigste drua i Burgund men også i Champagne..
• Syrah. Brukes fram for alt i Rhôneviner fra den nordlige Rhônedalen men også noe i den sørlige delen av Rhône, samt i Languedoc-Roussillon.

Hvitvinsdruer.

De mest kjente druene er:

• Chardonnay, brukes i Burgund og i Champagne
• Riesling kun i Alsace.
• Sauvignon Blanc brukes fremfor alt i Loireviner og i hvite Bordeauxviner.

Nå skal det sies at det brukes et utall andre druer i Frankrike. Også mange forskjellige lokale varianter.

Vinområder.

De viktigste franske vinområder har produsert vin siden romertiden. I dag er det over 300 vinområder som har AOC status, noen av de viktigste er:

Alsace

Alsace er tørr Riesling og musserende vin viktigst, men det lages også mye god halvtørr og søt vin og litt rødvin på Pinot Noir. Den tyske innflytelsen er merkbar. Alsace er Frankrikes minste region på størrelse med halve Telemark og grenser i nordøst mot Sveits og Tyskland. Den tyske innflytelsen er tydelig med surkål og flesk som tradisjonell mat og Riesling som viktigste drue. De tyske anene går som regel ikke mer enn en eller to generasjoner tilbake, og Alsace har tidvis vært under tysk styre. Alsace er en såkalt graben, en bred slette og dal, forårsaket av glidninger i jordskorpa fra gammelt av. Den geologiske aktiviteten har gitt Alsace et svært variert jordsmonn som favoriserer forskjellige druetyper.

Ideelle forhold for Riesling, Pinot Gris og Gewurztraminer

De dekorerte og skakke bindingsverkhusene har dannet små landsbyer og ligger som perler på en snor i nord-sør retning. Rundt dem er et åpent og innbydende kulturlandskap av vinmarker. De beste vinmarkene ligger i sør- og østvendte åssider vest for hovedveien. Enda lenger vest, bak åssidene skjermer Vosgesfjellene for kjølige vinder og regn fra vest. Fjellene gjør Alsace til en tørr og varm vinregion og uten dem hadde Alsace kanskje ikke produsert vin i det hele tatt. Forholdene er ideelle for å dyrke Riesling, Pinot gris, Gewurztraminer og Muscat, de såkalte edle druene, men også andre druer gir kvalitetsviner, for eksempel Pinot Blanc og Sylvaner.

På etiketten:

Edelzwicker: blanding av flere druety­per, gjæret sammen eller hver for seg og så blandet.

Gentil: blanding av flere druetyper der minimum 50 prosent er de ”edle” Riesling, Muscat, Gewurztraminer eller Pinot Gris. Gjæres hver for seg før de blandes.

Vendanges tardives: Sent høstede druer med høyt sukkerinnhold. Trenger ikke ha edelråte. Kan være tørre eller søte. Kun edle druetyper.

Sélection de grains nobles: Sent høstede druer med edelråte og svært høyt sukkerinnhold. Vinene er halvsøte til søte. Samme druetyper som vendages tardives.

Matvennlige viner på klassiske druer

Riesling er Alsaces viktigste drue. Den viser jordsmonnet best, mener mange produsenter. De gode vinene har høy aromakonsentrasjon og rikelig med friskhet så de smaker saftig slik moden frukt gjør når du biter i den. Vinene er tørre og som regel litt fyldigere og med mer moden fruktighet enn de tyske, men det varierer etter produsent og årgang.

Til mat: De enklere vinene har middels smaksintensitet og høy friskhet som er ideelt til reker eller laks. De fyldigere og mer komplekse passer bedre til mer smaksrik mat som krabbe, fisk med fet smørsaus, spekeskinke, ribbe eller grillet svin. Hummer og østers er også god mat til de fyldigste.

Pinot Gris har moden og sjenerøs fruktighet, god friskhet, men er ikke så frisk som Riesling. De kan smake fersken og krydder, noen sier røyk, og har gjerne noe lakrisaktig i ettersmaken. De kan være fra tørre til søte, så etter klokken for sødme på hylleforkanten i butikken eller i nettbutikken først.

Til mat: Smaksrik Pinot Gris passer til krabbe, kylling, svin og røkt fisk eller delikat kinesisk mat. De søte er gode til blåmuggoster.

Gewurztraminer er druen mange elsker eller hater. De dårlige smaker bare gammeldame-parfyme, mens de gode har sjenerøs fruktighet og dybde med aromaer ingen andre druer kan etterlikne som aprikos, litchi, roser og krydder. Vinene kan være fra tørre til søte. Et tips er å lagre god Gewurztraminer. De blir mindre aromatiske og utvikler spennende aromaer og smaker litt tørrere etter noen år.

Til mat: Aromatiske viner med sødme passer til oster, spesielt munster eller andre kittoster, fondue inkludert. Sterk asiatisk mat, som kinesisk eller thai kan gi spennende aromakombinasjoner. De søteste er best for seg selv.

Muscat er den fjerde edle druen i Alsace og gir tørre til søte viner. Den er en av få druer som gir vin som smaker som fersk drue, men er sjelden å få som endruevin i Norge.

Sylvaner gir gode viner i Alsace, men er heller ikke så vanlig i Norge i endrueviner. Inngår heller i blandingsviner og da står det gjerne Gentil eller Edelzwicker på etiketten.

Pinot blanc har mer dempete aromaer sammenliknet med for eksempel Pinot Gris og Gewurztraminer og er ikke like frisk som Riesling. Den kan minne om Chardonnay eller Sylvaner og gir matvennlige viner med dybde. Prøv til dampet eller grillet hvit fisk og laks, eventuelt også kylling.

De musserende vinene fra Alsace heter crémant d’Alsace og lages etter tradisjonell metode som i champagne. De er ofte et rimeligere og godt champagnealternativ og lages som regel på flere druetyper, vanligst er Chardonnay, Pinot blanc og Riesling. De er som regel tørre.

Lovverk: Alsace har bare to kvalitetsnivåer for stille vin, AOP Alsace og AOP Alsace grand cru. Det betyr at flere middelmådige viner får den øverste grand cru-betegnelsen og mange gode viner bare kalles AOP Alsace.

Flere produsenter ønsker derfor å differensiere mer. Det er nå tillatt å ha utvalgte kommuner eller enkeltvinmarker (lieut-dits) på etiketten på de regionale vinene, for eksempel AOP Alsace Lerchenberg (lieut-dit). Kravene til kvalitet er strengere enn for «vanlig» regional vin og det indikerer at vinene er av bedre kvalitet. Foreløpig kalles ikke nivået premier cru og er offisielt en del av det regionale nivået.

Å deklassifisere grand cru-vinmarker er verre. Det betyr tapte penger for produsentene. Du må derfor fortsatt leve med middelmådig og topp grand cru-vin om hverandre og lære deg å kjenne de beste.

Beaujolais

Beaujolais er et klassisk vinområde som byr på mer enn bare lette, fruktige viner for tidlig konsum. Gamaydruen kan gi saftige viner med snerp og preg fra jordsmonnet.

Beaujolais blir laget på gamaydruen i det sørlige Burgund. Dei fleste kjenner Beaujolais som en lys og fruktig vin med lite fylde og tannin og ofte med aromaer av jordbærdrops eller banan. Beaujolais Nouveau, vin fra årets høst, er ofte slik. Stilen kommer først og fremst av produksjonsmetoden – såkalt delvis CO2-maserasjon, der druemosten får lite skallkontakt når han gjærer, og vinen dermed blir lys med lite tannin. Men beaujolais er mer sammensatt enn det.

Ulike stiler

De kjemiske prosessene under gjæringen gir vinen spesielle aromaer som minner om banan eller jordbærdrops. Ofte blir en kultivert gjærtype tilsatt, noe som bidrar til de karakteristiske aromaene. Slik Beaujolais er på sitt beste en rimelig og leskende vin, men den reflekterer produksjonsmåten og gjærtypen mer enn jordbunn og druetype. Vinmarkene som druene blir dyrket i, er forholdsvis flate og fruktbare og gir mange, men lite modne eller konsentrerte druer. Derfor tilsetter en ofte sukker før gjæringen er ferdig, så vinene får nok alkohol. Resultatet kan bli en ubalanse mellom alkoholinnholdet og fruktkonsentrasjonen i vinen.

Det ikke alle veit er at Gamaydrua faktisk har ganske tjukt skal med en del tannin. Og når den vokser i mager jordsmonn med lav avkasting, kan den bli fullmoden og gi konsentrert vin som passer til mat.

Kvalitet

AOC Beaujolais cru er den øverste kvalitetsbenevningen  i Beaujolais. Ti kommuner i den nordre delen av beaujolaisområdet får kalle vinene sine med kommunenavn: Moulin à Vent, Fleurie, St. Amour, Julienas, Chenas, Brouilly, Côte de Brouilly, Chiroubles, Morgon og Regnié. Druene må komme fra vinmarker innenfor kommunen. Kommunenavnet, og ikke «Beaujolais», står skrive på etiketten.

Flere og flere produsenter lager her vin uten CO2-maserasjon, uten sukkertilsetting og uten bruk av kultivert gjær, i tråd med de egentlige tradisjonene i området. Resultatet blir vin som reflekterer druetypen og jordsmonnet, og der produksjonsmetoden bare er et hjelpemiddel.

Fargen er som regel mørkere enn i vanlig Beaujolais. Munnkfølsen er fastre med mer tannin, frisk, med mer naturlig og sunn frukt-aroma som jordbær, blomster og urter i en lang og djup ettersmak. Dette gjør god Beaujolais cru egnet til smaksrike kjøttretter, for eksempel svineribbe, lam eller storvilt.

AOC Beaujolais Villages er en middels fyldig Beaujolais-variant. Vinene kommer fra åssidebe i 39 kommuner nord i distriktet. Ca. 25 prosent av den samla produksjonen av Beaujolais er Villages. AOC Beaujolais. Omtrent halvparten av produksjonen er AOC Beaujolais. Vinen er som regel lett, frisk og fruktig.

Det finnes og noen få hvite beaujolais. De er laga på Chardonnay, men når sjelden høy kvalitet.

Bordeaux

Bordeaux er klassikernes klassiker, aristokratisk og erkekonservativ. Den store regionen sørvest i Frankrike gir oss de mest berømte rødvinene, de mest intense dessertvinene og faktisk også noen av de beste tørre hvitvinene i verden.

Men først og fremst forbinder vi Bordeaux med fyldige, snerpende og komplekse rødviner som kan lagres lenge. På grunn av posisjonen som uovertrufne kvalitetsbærere, statussymboler og historieformidlere, kombinert med begrenset tilgjengelighet, har vinene de siste årene blitt kostbare, opptil flere tusen kroner per flaske. Heldigvis finnes det bak toppslottene et hav av viner hvor du finner god kvalitet til en mer overkommelig pris. Det svinger mindre av Blaye og Bourg enn av Pauillac og Margaux, men herfra kan du gjøre gode kjøp. Listrac, Fronsac og Côtes de Francs er andre eksempler.

 

Litt historikk: takk Nederland!

Uten nederlenderne hadde ikke Bordeaux, og særlig Médoc, vært like berømt som i dag. Nederland var på 1600-tallet den viktigste handelspartneren til Frankrike. På den tiden var médocvinene lyse og magre fordi druene aldri ble modne nok i den våte myrjorda. Nederlenderne importerte derfor vin fra innlandet, noe som førte med seg ekstra fraktkostnader. Løsningen var å drenere jorda langs vestbredden av Gironde-fjorden. Da kunne man dyrke vindruer av høy kvalitet nærmere fjordmunningen og minimere fraktkostnadene. Med Château Margaux i spissen strømmet det for første gang kvalitetsvin ut fra Médoc på 1700-tallet.

Forskjeller mellom vest og øst

Regionen Bordeaux er Frankrikes nest største og dekker et område tilsvarende hele Tysklands vinmarksareale. Fjorden Gironde deler Bordeaux i vest og øst. Vest, i Médoc, nord for byen Bordeaux, lages de kraftigste rødvinene med høyt innhold av Cabernet Sauvignon.

I Graves, sør for byen Bordeaux, men fortsatt i vest, er det hvitvin som gjelder, selv om det også her lages god rødvin. Tørre, fatlagrede viner laget av Sauvignon Blanc og Sémillon gir fyldige viner med komplekse og spennende smaker som passer både til kjøttmat og sjømat. De berømte og søte vinene fra Sauternes og Barsac laget av botrytiserte Sémillondruer er som intense desserter i seg selv, men også velegnet til for eksempel blåmuggost eller eplekake.

Øst i Bordeaux dominerer druene Merlot og Cabernet Franc som gir bløtere tanninstruktur til rødvinene i blant annet Saint-Émilion og Pomerol. Mellom vest og øst, mellom elvene Garonne og Dordogne ligger Entre-Deux-Mers (mellom to hav) hvor tørr og søt hvitvin er viktigst. De er som regel rimeligere enn hvitvinene fra Vest-Bordeaux.

Bordeaux til mat

Rødvinene er klassikere til entrecôte med bearnés og rustikke kjøttretter som skank, stek eller gryte. De passer også til harde oster som parmesan. De letteste røde er i tillegg egnet til hvit fisk. De tørre hvitvinene har fylde og konsentrasjon nok til å passe til kjøtt, men er vanligere å kombinere med smaksrike skalldyr- og fiskeretter som krabbe, hummer, kveite eller laks med smørsauser. De søte vinene passer som følge til for eksempel crème brûlée, karamellpudding, eplekake, is eller blåmuggost.

Lovverket og kvalitetshierarkiet i Bordeaux

Vest for fjorden Gironde (1855-klassifiseringen)

De berømte slottene vest for Gironde fikk sin kvalitetsinndeling eller klassifisering i 1855 som siden har vært nærmest uforandret. Med Château Haut-Brion fra Graves som eneste unntak, gjelder klassifiseringen utelukkende for appellasjonene nord for byen Bordeaux.

Slik er inndelingen, litt forenklet: Vinene klassifiseres etter 1) geografi og 2) kvalitet. For eksempel er Château Montrose en AOC Saint-Estèphe som er kommunen nord i Médoc (geografi) og samtidig en andrevekst (nest høyeste kvalitet).

Klassifiseringen gjelder bare røde viner, så til tross for at flere av slottene også lager gode hvitviner, vil de bare få den laveste benevnelsen i hele hierarkiet – AOC Bordeaux Blanc. Noen slott lager også en rimeligere rød såkalt andrevin. Den får den geografiske klassifikasjonen, for eksempel AOC Saint-Estèphe, men ikke en kvalitetsinndeling. Altså blir den ikke klassifisert som grand cru classé slik førstevinen til slottet blir.

I Médoc, nord for byen Bordeaux:

Grand cru classé:

Førstevekst (premiers crus – 5 slott)

• Ch. Lafite Rothschild, Pauillac
• Ch. Latour, Pauillac
• Ch. Mouton Rothschild, Pauillac
• Ch. Margaux, Margaux
• Ch. Haut-Brion, eneste geografiske unntak, fra Graves
• Andrevekst (deuxièmes crus – 15 slott)

Tredjevekst (troisièmes crus – 14 slott)

Fjerdevekst (quatrièmes crus – 10 slott)

Femtevekst (cinquièmes crus – 18 slott)

I Graves, sør for byen Bordeaux

De hvite, søte vinene fra Gironde lenger sør på vestsiden fikk også sin klassifisering i 1855:

Premier Cru Supérieur (Chateau d’Yquem)

Premiers Crus (11 slott)

Deuxièmes Crus (15 slott)

Ser du andre AOC/AOP fra vestsiden sør for byen Bordeaux har de kun en geografisk klassifikasjon og ikke en klassifikasjon for kvalitet. For eksempel står det AOC Pessac-Leognan på både gode og dårlige tørre hvitviner fra denne appellasjonen.

De nederste nivåene

På nivået under denne grand cru classé finnes det også en kvalitetsinndeling for å skille ut de gode vinene som ikke koster så mye.

Står det AOC Cru Bourgeois på etiketten, kommer druene fra en eller flere av appellasjonene innenfor Médoc. Dette er øverste nivå under grand cru femtevekst. Fra 2008-årgangen finnes bare ett cru bourgeois-nivå mot tidligere tre.

Står det AOC Bordeaux Supérieur på etiketten, er det nivået under cru bourgeois. Druene kan komme fra hele Bordeaux, ikke bare Médoc. Ofte brukes ekstra gamle vinstokker eller gode vinmarker til denne kategorien og vinene må lagres litt før salg. Betegnelsen gjelder hovedsakelig for rødvin, men hvite unntak finnes. Druene kommer nesten alltid fra de mindre renommerte områdene i Bordeaux.

Står det AOC Bordeaux på etiketten er det laveste kvalitetsnivå. Krav til voksested er det samme som for Supériur, men kategorien har eller mindre strenge krav. Vinene kan være røde og hvite.

Øst for fjorden Gironde

1855-klassifiseringen gjelder bare vestbredden for fjorden Gironde. På østbredden har den mest berømte appellasjonen Saint-Émilion fått en liknende kvalitetsrangering. Rangeringen ble sist oppdatert i 2012:

AOC Saint-Émilion Premiers grands crus classé A

• Ch. Ausone
• Ch. Cheval Blanc
• Ch. Angélus
• Ch. Pavie

AOC Saint-Émilion Premiers grands crus classé B (14 slott)

AOC Saint-Émilion Grands crus classé (63 slott)

Du kan forvirrende nok ofte se betegnelsen grand cru på andre flasker fra Saint-Emilion, men de er ikke en del av grand cru classé-inndelingen så lenge classé-ordet ikke står på etiketten.

De andre appellasjonene på østsiden har kun sin geografiske begrensning som mål på hvor gode de er. Som i Pessac-Leognan i øst, står det bare AOC Pomerol på etiketten på de dårlige og de gode vinene.

De viktigste underområdene i Bordeaux

Médoc og Haut-Médoc

Médoc er navnet på underregionen som strekker seg langs hele vestbredden av Gironde. De mest berømte appellasjonene som Saint-Estèphe, Pauillac og Margaux ligger her, og du finner de mest berømte slottene her. Médoc er også navnet på den mindre appellasjonen som ligger helt nord i regionen. Her er det kjøligst og mest leire og druene får sjelden den modningen som kreves for å lage stor vin. Du får ingen grand cru classé-viner herfra og appellasjonen regnes som mindre viktig enn de andre i regionen.

Haut-Médoc dukker også opp på etiketter fra Bordeaux. Appellasjonen dekker et område sør for Margaux, men også et areal vest for de andre store appellasjonene i regionen Médoc. Her er flere grand cru classé-slott, men ingen fra øverste hylle.

Saint-Estèphe

Vinene fra Saint-Estèphe assosieres gjerne med noe rustikt. De har ofte tøff tannin, god fylde og litt ”grønn” aroma. Den samme sødmefulle og modne fruktigheten du kan kjenne i en saint-émilion finner du ikke her. Det skyldes et kjølig og spesielt leirholdig jordsmonn som holder godt på vannet, samt at Saint-Estèphe i større grad enn de andre appellasjonene kjøles av Atlanterhavet. Samtidig kan disse forholdene gi noen av de mest elegante vinene i Bordeaux.

I varmere år, slik de siste årene har vært, viser Saint-Estèphe allikevel en mer moden og sjenerøs fruktighet og en mykere munnfølelse enn man normalt forventer i vinene derfra. Appellasjonen har relativt få grand cru classé-viner, men en rekke gode cru bourgeois (se avsnittet om kvalitetshierarkiet over). Cabernet Sauvignon og Merlot er kongene her.

Pauillac

Pauillac er den mest berømte appellasjonen i Bordeaux. Tre av de fem høyest klassifiserte slottene ligger her og vinene herfra omtales ofte som erketypiske bordeaux. De er fyldige med moden, sjenerøs fruktighet og har mye, men god tannin og smaker gjerne av solbær, tobakk, sedertre, eksotiske kryddere og blyant. De beste er både elegante og kraftige på samme tid og kan lagres lenge. De store, berømte slottene kjøper stadig opp mer vinmark i Pauillac. Derfor finner vi få cru bourgeois-viner herfra. De viktigste druene er også her Cabernet Sauvignon og Merlot, men med et større innslag av Cabernet Franc, Petit Verdot, Malbec og Carmenere enn i Saint-Estèphe.

Saint-Julien

Saint-Julien er den minste appellasjonen i underregionen Médoc, men har høyest andel grand cru classé-vinmarker. Det finnes ingen cru bourgeois-viner her hvor hele 80 prosent av vinmarkene tilhører et klassifisert slott. Men mens Pauillac har hele tre toppslott har Saint-Julien faktisk ingen. Vinene fra Saint-Julien varierer fra de kraftigste med mye tannin og mørk fruktighet til de mer elegante og myke vinene. Det skyldes ofte valg produsenten gjør i vinmarken og kjelleren mer enn naturlige forutsetninger i området. Cabernet Sauvignon er viktigst her, etterfulgt av Merlot. De andre druene benyttes i mindre grad. Det kan være vanskelig å skille en saint-julien fra en pauillac i en blindsmaking. Forskjellene er vel så store innenfor appellasjonene som mellom dem.

Margaux

Margaux er navnet både på appellasjonen og det eneste toppslottet der, Château Margaux. Appellasjonen Margaux har tidligere hatt rykte på seg for ikke å utnytte dets fulle naturgitte potensial. Men de siste årene har stadig flere slott laget bedre viner enn noen gang, takket være dedikert jobbing i vinmarkene og bedre utstyr i kjelleren. Vinene fra Margaux kjennetegnes ofte med moden tannin som gir vinen fasthet, men som ikke tørker ut munnen helt. Fruktigheten i vinen er som regel ordentlig moden. Det skyldes at Margaux er den varmeste appellasjonen i Médoc, og druene modnes derfor godt. Vinene har ofte blomsteraktige overtoner. Appellasjonen er den største av de viktige på vestbredden av fjorden Gironde. Vinene varierer derfor mye i stil og kvalitet ettersom hvor druene vokser og hvem som behandler dem. Cabernet Sauvignon er også her den viktigste druen etterfulgt av Merlot, Cabernet Franc, Petit Verdot, Malbec og Carmenere.

Saint-Émilion

Nå er vi i Øst-Bordeaux hvor klimaet og jordsmonnet er bedre egnet for Merlot. Den dominerer slik Cabernet Sauvignon gjør lenger vest. I tillegg spiller Cabernet Franc en mye viktigere rolle her. Saint-Émilion er en av de største appellasjonene i hele Bordeaux. De beste vinene har sin egen klassifisering og denne blir oppdatert med jevne mellomrom i motsetning til 1855-klassifiseringen i Médoc som nærmest er hugget i stein (se avsnittet om kvalitetshierarkiet i hovedartikkelen om Bordeaux). I Saint-Émilion kan ikke slottene bare kjøpe opp vinmarker om de ønsker å lage mer vin, slik som i vest. Her må de søke om tillatelse i et byråkrati så omfattende at det enkleste gjerne er å la være. De klassiske vinene fra Saint-Émilion er ofte bløtere i munnen enn de fra Médoc i vest. Fruktigheten er ofte preget av mer fullmodne frukter og bær, men de kan også ha innslag av krydder, tobakk og noe jordlig slik du også kan finne ellers i Bordeaux. Cabernet Franc bidrar som regel med litt fastere struktur og svalere aromaer. Bruken av fat varierer mye. Noen viner smaker mest treverk og vanilje, mens andre har et mer diskret fatpreg. Det lages også god, tørr hvitvin i Saint-Émilion, men den kan bare kalles AOC Bordeaux Blanc.

Pomerol

Pomerol er nærmeste nabo til Saint-Émilion i Øst-Bordeaux, men er i motsetning en liten appellasjon uten egen kvalitetsinndeling. Men de lager god vin. Noen av verdens dyreste som Château Petrus og Le Pin er fra Pomerol. Selv om produsentene også her heter Château det ene og Château det andre, er de ikke virkelige slott. Bygningene likner mer vanlige hus. Pomerol er jordnært og sjarmerende. Har du møtt stengte smijernsporter og avvisende portierer i Médoc, er problemet i Pomerol at produsentene ikke er så nøye med å skilte hvem eller hvor de er. De viktigste druene er Merlot og Cabernet Franc som i Saint-Émilion. Vinene er som regel preget av relativt myk tannin og moden fruktighet med aromaer som minner om bjørnebær, plomme, sjokolade, krydder og kanskje noe jordlig. De letteste vinene kommer gjerne fra sandholdig jordsmonn, mens de fyldigste med mest intens smak er fra druer som vokser i leire. Også her varierer bruken av nye fat. Noen overdriver bruken så vinene smaker bare treverk og vanilje, mens andre lar fatene gi et mer diskret preg på vinene.

Burgund sentrale del

Geografien i Burgund kan være ganske kompleks, og området regnes som heller komplisert å bli fortrolig med. I hvert fall i teorien. Her tar vi for oss den sentrale delen av Burgund.

Côte d’Or

Côte d’Or utgjør Burgunds hjerte, og det er her de store vinene kommer fra. Navnet betyr ”gullåsen”. Det kan henspille på vinplantenes gylne blad om høsten, eller kanskje på at man betrakter sluttproduktet som ”flytende gull”. Det er også mulig at Or kommer av ”orient” siden vinmarkene vender mot øst. Området strekker seg sørover fra byen Dijon. Vinmarkene ligger på gammel havbunn med avsetning fra ulike geologiske perioder. Det er store variasjoner i jorda fra sted til sted på grunn av lokale bruddlinjer. Rundt en tredjedel oppe i åssiden finner man et belte med mergel (kalkholdig leire). Her er jorda for næringsrik til å gi vin av topp kvalitet. Men når jorda blandes med grus og stein som vaskes ned fra den harde kalksteinen ovenfor, blir den perfekt. Côte d’Or deles i to hoveddeler, Côte de Nuits og Côte de Beaune. Côte de Nuits. Området ligger lengst nord, og er fremfor alt kjent for fyldige og lagringsdyktige rødviner. Generelt er vinene kraftigere og mer robuste enn i Côte de Beaune, men det er store individuelle forskjeller. Vinene her høstes normalt en ukes tid seinere enn i Côte de Beaune lenger sør. Côte de Beaune. Området gir lettere rødviner enn i Côte de Nuits, og er fremfor alt kjent for tørre hvitviner av topp kvalitet.

Côte Chalonnaise

Her brukes de samme druetypene som i Côte d’Or, og området har et liknende jordsmonn. Men vinmarkene er ikke sammenhengende på samme måte, de er avbrutt av skog og beiteområder. Vinene likner de fra Côte d’Or, men har en tendens til å modne litt fortere. Vinene fra Côte Chalonnaise holder generelt et lavere prisnivå, og representerer ofte gode kjøp.

Druer i Burgunds sentrale del

Om geografien i Burgund kan være frustrerende kompleks, så er i alle fall druetypene et oversiktlig tema. Selv om det sjelden nevnes på etiketten, er det nemlig Pinot Noir som brukes til all rødvin og Chardonnay til så godt som all hvitvin i det sentrale Burgund. Det er viktig å velge rett drueplante på rett sted. Nøye gjennomtenking av slike ting betraktes som mer sentralt for vin i Burgund enn druetypens egen karakter. Også beskjæringen av plantene og oppbindingsmetode spiller en rolle i Burgund. At plantetettheten er høy og ikke minst at avkastningen holdes kraftig nede, er viktig for kvaliteten og for at vinene skal speile sin geografiske tilhørighet.

Chablis

Nordvest for Côte d’Or ligger Chablis. Beliggenheten mot nord innebærer at det er fare for nattefrost om våren. Vinene herfra har rett til betegnelsen Bourgogne, men oftest er det områdets eget navn som er å finne på etiketten. Vinene herfra er hvite og hoveddruen er Chardonnay. Vinene virker meget friske og betegnes vanligvis som knusktørre. Nylig har også Sauvignon Blanc-vinen St. Bris fått AOC-status. De beste vinene har mineralske aromaer som kan minne om salt sjø eller duften av nyåpnede østers. Chardonnay tar preg av det kalkholdige jordsmonnet. I juratiden (200-150 millioner år siden) var det hav i Chablis. Den gang fantes det mengder av ulike skalldyr, spesielt en liten type østers som hadde form som et komma. Det finnes mye av disse østersskjellene i Grand Cru og Premier Cru-vinmarkene. Kimmeridge-kalk kalles dette jordsmonnet. Den samme kalkjorden finnes nemlig i Kimmeridge Bay i Sør-England. Ikke overraskende passer Chablis utmerket til skalldyr – spesielt østers – og til fisk. Også blant disse vinene er det rangordninger. Best er appellasjonen Grand Cru med navn som f.eks. Valmur og Vaudésir. Deretter kommer Premiers Crus, Chablis og Petit Chablis.

Champagne

Champagnedistriktet ligger 10-15 mil nordøst for Paris, rundt de store byene Reims og Epernay. Vinen er frisk og syrlig, men ville neppe oppnådd sin store berøm­melse (og sine høye priser) hvis den ikke hadde gjen­nomgått den spesielle annengangsgjæringen som gjør den karbondioksidholdig eller musserende. Det er laget champagne i bortimot 300 år. Benediktinermunken Dom Pierre Pérignon (1639-1715) hylles ofte som «champagnens far». Allerede i hans samtid ble han berømt for sitt nitidige arbeid med å forbedre rutiner i vinmark og kjeller. Dom Pérignons vin, og etter hvert vinen fra flere klostre i Champagne, var av høy kvalitet. Hundre år senere fikk enken Nicole-Barbe Clicquot-Ponsardin æren for å ha funnet opp en måte å fjerne bunnfallet fra annengangsgjæringen fra flasken på. På den tiden var det vanlig å dekantere champagne for å bli kvitt bunnfallet. Men da forsvant også noe av mous­sen (boblene) i vinen. Det var imidlertid en av enkens ansatte, Antoine de Muller, som oppfant metoden som kalles remuage på fransk. Derved oppsto en klar, musserende vin, og boblene i den ble beholdt. I hovedsak lages vinen av tre druetyper: Den grønne Chardonnay og de blå Pinot Noir og Pinot Meunier. Druene presses, og produsentene må være ytterst forsik­tige for å unngå at de blå skallene setter farge på vinen. Gjæringen foregår som for hvite viner. Hver druetype gjæres for seg. Når de såkalte basevinene er ferdige, blandes de innbyrdes, det lages en «cuvée». Blandingen består ofte av viner fremstilt både av blå og grønne druer fra de forskjellige markene innen distriktet, og varierer en god del fra hus til hus.

Languedoc-Roussillon

Languedoc-Roussillon er verdens største vinregion og mer enn dobbelt så stor som hele Australia i mengde vinmark og antall liter vin. Regionen dekker middelhavskysten og fjellandskapet fra Pyrineene ved spanskegrensen i vest til Rhônedalen og Provence i øst.

Kvalitet

På tross av størrelsen er kvaliteten i Languedoc-Roussillon i vekst. Eksempler på gode appellasjoner på øverste trinnet i kvalitetshierarkiet er AOC Coteaux du Languedoc, AOC Corbières, AOC Côtes du Roussillon/AOC Côtes du Roussillon Villages, AOC Collioure, AOC St.Chinian, AOC Faugères, med flere. I disse appellasjonene vises Languedoc-Roussillons potensiale som kvalitetsregion best. Stadig flere produsenter gjør skam på gammel vinlitteratur og myndigheters reguleringer. De er kompromissløse på kvalitet, og kombinerer hardt vinmarksarbeid med stolt klokkertro på egne ferdigheter. Generelt er de røde vinene fra Languedoc-Rousillon godt egnet til grillet og stekt rødt kjøtt og rustikk mat, og de hvite til rike fiskeretter og skalldyr.

Druene

De blå druene Carignan, Grenache og Syrah viser på sitt beste naturlig, moden og kjølig fruktighet som minner om mørke bær, balsamiske urter, lakris, tjære og røyk. De er gjerne faste med mye, men godt moden tannin og høy friskhet. De beste hvite vinene lages av Carignan Blanc, Grenache Blanc/Gris og Maccabèo og er tørre og friske med fin dybde og presis fruktighet. Andre internasjonale druer brukes også.

Viktige områder:

Languedoc er den østlige delen av hele regionen og stekker seg fra til Nimes i øst til Narbonne i vest.

AOC Coteaux du Languedoc er Languedocs store appellasjon som grenser mot området Corbières i vest og byen Nimes i øst. Coteaux du Languedoc varierer mellom maritimt og mer kontinentalt klima. I tillegg varierer topografien, så det er vanskelig å generalisere appellasjonen. Kommunene i terroiret Terasses du Larzac, i den nordlige del av appellasjonen, har et leire- og kalkholdig jordsmonn som gir fin mineralitet og gode vekstvilkår særlig for Grenache, Syrah og Carignan. Nærheten til fjellene og kjølige vinder fra Causse (sørlig del av fjellkjeden Massif Central) gir kjølige sommernetter, noe som igjen gir sakte og fin modning samt høy friskhet.

Nizas og Caux ligger lenger sør, i områdene rundt Pezenas, som også har gitt navn til klimasonen. Her er jordsmonnet mer sand-, stein- og basaltholdig, noe som kan gi en litt annen stil enn i Terrasses du Larzac. Carignan og Syrah gir best viner her.

AOC Pic Saint Loup (el. Pic-St-Loup) er en underappellasjon, eller cru i Coteaux du Languedoc. Nord for Montpellier, fra kommunene rundt den karakteristiske ”ulvetoppen” regjerer Syrah, enten som endruevin eller iblandet litt Grenache Noir, Mourvèdre, Carignan eller Cinsault. Vinene har normalt moden fruktighet av mørke bær, og klassiske Syrahtoner av svale urter og pepper. Vinene er forholdsvis faste med god tannin og høy friskhet.

AOC Corbières er Languedocs største appellasjon. Den grenser mot Roussillon i sør, Pyrineene i sørvest og Middelhavet i øst. Klimaet veksler derfor mellom kontinentalt og maritimt som ellers i Languedoc. I tillegg deles appellasjonen inn i elleve terroirs med ulike jordsmonn, som gjør det vanskelig å generalisere AOC Corbières. De beste rødvinene er basert på Carignan og Grenache Noir, men iblandes ofte Syrah og Mourvèdre. Gode vekstforhold finner vi i tørt middelhavsklima med jordsmonn av kalkholdig leire og skifer. I høyereliggende, fjellendt terreng med solrike skråninger, der kalk og leire dominerer jordsmonnet, finner vi Corbìeres’ beste hvitviner. Tramontane-vindene fra nord kjøler ellers hete vinmarker og gir druer med mye syre. Maccabéo, som vi også kjenner fra spansk Cava, gir sammen med Grenache Blanc og Bourboulenc best viner i Corbières.

Viktige områder i Roussillon.

Roussillon er den vestlige delen av Languedoc-Roussillon og strekker seg fra spanskegrensen til byen Narbonne i øst. Her finner vi flere AOCer og Vin de Pays (VdP) som viser det ypperste av sørfransk vin.

AOC Côtes du Roussillon/ AOC Côtes du Roussillon Villages

Mange produsenter her har tidligere laget vin i Bordeaux og Burgund, men har sett seg lei på tradisjonene og flyttet virksomheten til Roussillon. Andre kvalitetsfokuserte produsenter har brutt ut fra det lokale kooperativet og ønsker å lage vin selv. Vinmarkene her er rimelige, til tross for karrig jordsmonn, gamle vinstokker, tørt, varmt klima og kjølige vinder fra fjellene – med andre ord perfekte forhold for høykvalitetsvin.

Rundt byen Calce er forholdene optimale for topp Carignan, Grenache og Syrah. Jordsmonnet inneholder mye kalk og skifer, men og granitt.

AOC Collioure ligger helt sør i Roussillon, mot havet. Varme og ventilerte vinmarker gir gode betingelser for sunne og modne druer. I nærheten dyrkes druer til søte sterkviner som Banyuls, og det sier litt om det varme klimaet i området. Allikevel klarer gode produsenter å lage viner med sunn og flott fruktkvalitet og balansert alkohol. Grenache og Mourvèdre tåler varmen best.

AOC Banyuls, AOC Rivesaltes og AOC Maury

Disse tre appellasjonene produserer Frankrikes mest kjente sterkviner. Banyuls er røde og basert på Grenache Noir. Druene høstes sent og ofte delvis tørket på vinplanten. Vinene er søte. Maury likner Banyuls, men er gjerne mørkere og snerper mer. Rivesaltes er både røde og hvite sterkviner, men kanskje mest kjent er muscat de rivesaltes, som er hvit og søt.

VdP des Côtes Catalans

En del produsenter velger å benytte Vin de Table / Vin de France- eller Vin de Pays / Indication Géographique Protégée -betegnelsene på etikettene, av og til fordi praksisen deres faller utenfor AOC-lovverket, men oftest fordi de er i opposisjon til det de mener er unødvendig byråkrati rundt AOC-lovverket. Her er krav til druesammensetning ikke så strengt. Noen av områdets beste viner er VdP eller Vin de Table. Carignan, Grenache og Syrah gir best viner i tillegg til de grønne druene Maccebèo og Grenache Blanc.

Loire

Loire er Frankrikes mest varierte og kanskje mest undervurderte vinregion. Vinene herfra har høy kvalitet og kommer i musserende, rosa, hvite, røde og ikke minst søte utgaver.

Loire er navnet på Frankrikes lengste elv og den tilhørende, varierte vinregionen. De viktigste hvitvinsdruene er Chenin Blanc, Sauvignon Blanc og Melon de Bourgogne, mens Cabernet Franc og Gamay er de viktigste røde. Med unntak av sancerre og poully-fumé er vinene lite kjente utenfor Paris og Loire.

Til tross for sin beskjedne kjendisstatus er flere av vinene fra Loire i verdensklasse som for forbrukerne betyr rimelige priser i forhold til kvaliteten. Vinstilen preges mer av friskhet og kjølig eleganse enn fylde, sødmefull frukt og mye alkohol. Kanskje derfor når ikke vinene samme popularitet og publikum som f.eks. amarone og dyr bordeaux. Stilen i Loire skyldes et relativt kjølig klima for druene, samt en tradisjon for skånsom vinmaking. I tillegg er Loire langt fremme med økologisk og biodynamisk druedyrking.

Loire er Frankrikes tredje største vinregion og elven binder fire underregioner sammen fra vest til øst:

Pays Nantais i vest

I vest mot Atlanterhavet og et stykke innover lages muscadet på druen Melon de Bourgogne. Muscadet eller muscadet de sèvre-et-maine er tørr og frisk med som regel middels fylde. De gode vinene kan utvikle seg positivt over flere år, og kan være egnet som rimelige lagringsviner. Står det «sur lie» på etiketten, betyr det at vinen har ligget på døde gjærrester en tid etter endt gjæring. Det kan gi en litt kremet munnfølelse og aromaer som minner om fløte, nøtter, brødbakst eller røyk.

Gros Plant, best kjent som Folle Blanc (Cognacdrue), er en nøytral hvitvinsdrue som gir tørre, friske og litt nøytrale viner som sjelden eksporteres.

Anjou-Saumur sentralt

Hold tungen rett i munnen! I Frankrikes hage produseres et spekter av hvite, musserende, rosa og røde viner, fra helt knusktørre til svært søte. Jordsmonnet preges av hvit kalkjord, kalt tuff eller tuffeau på fransk. De hvite blir best her, på druen Chenin Blanc. For tørre hvitviner fra Anjou er savennières den viktigste appellasjonen. Vinene er friske, saftige og konsentrerte med langt langringspotensiale.

Av søte viner er coteaux de l’aubance, coteaux du layon og ikke minst chaume, quarts de chaume og bonnezeaux i verdensklasse. Vinene lages av delvis tørkede Chenin Blanc-druer og når årgangen tillater det, druer med edelråte som kan gi preg av honning, sopp og marsipan og en oljet munnfølelse. Den distinkte syrefriskheten gjør at de søte vinene ikke blir tunge og slappe.

De musserende vinene domineres av Chenin Blanc, er friske og tørre og heter saumur mousseux eller crémant de loire .

Kommersiell og gjerne litt søtlig rosé d’anjou produseres i stort omfang, men også den bedre og tørrere cabernet d’anjou.

Cabernet Franc og Gamay er viktigste druer i de ulike Anjou-appellasjonene for rødvin. Men best blir Cabernet Franc i appellasjonene saumur-champigny og anjou-villages. De gode vinene er friske og saftige med modne tanniner. Aromaene preges ofte av røde bær, urter og noe som minner grønn paprika eller blyantspiss.

Touraine sentralt

Touraine øst for Anjou-Saumur er har liknende klima og jordsmonn som Anjou-Saumur. Chinon og bourgeuil er de beste rødvinene, der bourgeuil fra nordbredden av elven ofte er litt kraftigere og fastere i stilen enn chinon, sør for elven. Du kan også se st-nicolas-de-bourgeuil på etiketten, en underappellasjon av bourgeuil. Vinene er utelukkende laget på Cabernet Franc og likner saumur-champigny i vest i stil og aroma.

Touraine­-appellasjonen er stor geografisk. De røde vinene kan være blandinger av Gamay (vanligst), Cabernet Franc, Cabernet Sauvignon, Cot (Malbec), Pinot Noir, Pinot Meunier, Pinot Gris og to lokale typer Pineau d’Aunis and Grolleau. Andre lokale druer fra Loire er hvitvinsdruene Romorantin (Cheverny) og Arbois ( Cheverny og Valencay) . Produksjonen av musserende vin er også betydelig i Touraine.

Viktigste navn på etiketten for de hvite er Vouvray og Montlouis som lages på Chenin Blanc. De kan være knusktørre, halvtørre og i enkelte årganger søte med preg av edelråte. Vinene er fra de helt enkle til komplekse og konsentrerte som kan lagres i årtier.

Øvre Loire i øst

Denne underregionen ligger lengst inn i landet, omtrent midt i Frankrike. Her finnes appellasjonene pouilly-fumé og sancerre med produksjon av knusktørre hvitviner av Sauvignon Blanc. Det er flintstein i jordsmonnet i hele det øvre Loire, men mest i Poully-Fumé, og mye kalkholdig jordsmonn i Sancerre. Vinene er temmelig like i stil: friske, gjerne med preg av sitrus, grønne epler, stikkelsbær, solbærblader, urter og nesle. De beste har lang ettersmak med noe vi kan kalle mineralpreg, noe som minner om stein og røyk eller urter.

Reuilly, quincy og menetou-salon er mindre kjente hvitvinsappellasjoner vest for Sancerre i sancerre-stil. Ser du pouilly-sur-loire på etiketten, er det en hvitvin laget på Chasselas-druen. I Sancerre lages også rød- og rosévin av Pinot Noir.

Rhônedalen

Rhônedalen er en av Frankrikes viktigste kvalitetsregioner. I løpet av en biltur på drøye tre timer endrer landskapet og klimaet seg enormt i den lange dalen, og slik deles Rhône i en nordlig og en sørlig del i vinens verden. Variasjonene gjenspeiler også vinstilene.

En châteauneuf du-pape fra sør smaker søtere, bløtere og mer krydret enn en saint-joseph fra nord, og de er laget på forskjellige druer. I nord er det nærmest bare én blå og et par grønne druetyper  som gjelder, mens i sør dyrkes det flere titalls forskjellige typer.

I tillegg til rødvin lages det svært god hvit, rosa og musserende vin, samt rød og hvit sterkvin i Rhône. Du kan med andre ord velge vin fra Rhône til hele festmiddagen, fra aperitiff til dessert.

Dramatiske Nord-Rhône

I nord er dalen smal. Her bør du holde på hatten så den ikke blåser bort i den kraftige Mistralvinden fra nord. Og snubler du på toppen av en vinmark, stopper du ikke før havner helt i bunnen av de stupbratte skråningene som minner om dem du finner i Mosel, Rheingau eller Douro.

Kjente vinområder som Côte Rôtie, Condrieu og Saint-Joseph ligger pent på rekke langs vestbredden av Rhôneelven. Syrah og de grønne Viognier og Marsanne er de viktigste druetypene og det lages i all hovedsak kvalitetsvin her. Noen av vinmarkene ligger i sørvendte skråninger i tverrliggende daler som gir ly mot vinden, samtidig som de får maksimalt med sol.

Vennlige Sør-Rhône

I sør er landskapet mindre dramatisk og værforholdene mindre ekstreme. Sør for byen Montélimar blir dalen flatere og videre, og den åpner seg til slutt mot Middelhavet som påvirker klimaet i stor grad. Sør-Rhône er varmere, druemangfoldet større og spennet mellom kvalitetene bredere. Grenache er viktigst, men Mourvèdre, Syrah, Cinsaut og Carignan dyrkes også mye. Rødvin er viktigst, men god rosa og hvit vin lages også. Châteauneuf-du-Pape er kongen eller skal vi si paven her, etterfulgt av Gigondas og Côtes du Rhône-viner med kommunenavn på etiketten. For rosévin er appellasjonen Tavel viktig. Brorparten av vinen som lages i sør er likevel av relativt enkel kvalitet.

Rhônevin til mat

De røde Syrah-baserte vinene fra Nord-Rhône egner seg til vilt og andre delikate kjøttretter. Vinene har gjerne noe litt vilt og blodaktig i aromaene, samt noe som minner om nyknuste fjellbær. De passer ikke så godt til rustikke gryter eller langtidsvarmede kjøttretter som har mer ”rotete” aromabilder. Vinene fra sør er derimot bedre egnet til slike retter. Aromaene i vinene er ikke så detaljerte, men fruktigheten er sødmefull og minner om fullmodne bær, derfor takler de mat med mye smak og litt sødme. De hvite vinene er som regel såpass fyldige og smaksrike at de passer til det meste, både av kjøtt, fisk og skalldyr. De kan likevel dominere og overskygge de sarteste og mest delikate rettene.

Kvalitetshierarkiet i Rhône

Som i Burgund og Bordeaux kan du i Rhône finne noen av verdens beste og dyreste viner, men også en rekke rimelige og gode kjøp, og et hav av middelmådigheter.

Nederst på rangsstigen er Vin de Pays, som er de aller enkleste vinene. På nivået over kommer Côtes du Rhône. Dette er et stort område som står for brorparten av vinene i Rhône. Over dette kommer Côtes du Rhône Villages. Dette er utvalgte kommuner med litt strengere krav og med litt høyere kvalitet enn vanlig Côtes du Rhône. Av dem igjen har noen utvalgte kommuner lov til å sette kommunenavnet på etiketten. Disse regnes for å være hakket vassere enn de vanlige village-vinene.

Øverst troner individuelle appellasjoner, såkalte crus på fransk. Dette er ofte ganske små områder som er underlagt de strengeste kravene.  Côte Rôtie, Saint-Joseph og Châteauneuf-de-Pape er gode eksempler.

Vinområdene i Nord-Rhône

Côte Rôtie – rød Syrah

Côte Rôtie betyr noe sånt som ”den stekte åsen”. Sola skinner sterkt her, men den svalende og sterke nordavinden gir samtidig en ideell klimatisk kombinasjon for Syrah.

Dette er den nordligste appellasjonen i Rhône. Den gir sammen med Hermitage de mest berømte og dyreste rødvinene fra Rhône. Begge er basert på Syrah, men det sies at om Hermitage er en mann, er Côte Rôtie en kvinne. Kanskje gir Hermitage tradisjonelt mer tannin og ”muskler” til vinene enn Côte Rôtie, men variasjonene er såpass store innad i regionene at å generalisere slik blir for unyansert. Det samme gjelder vel for øvrig også for kjønn.

Condrieu – hvit Viognier

Viognier er den eneste tillatte druen i Condrieu. Den lille appellasjonen sør for Côte Rôtie gir store hvitviner med mye smak, fylde og dybde. Aromaene minner ofte om hvite blomster, aprikos og moden frukt, og de kan ha en litt fet, men samtidig livlig munnfølelse. Innenfor Condrieu ligger en egen appellasjon – Château Grillet, en av Frankrikes minste. Den består av et amfiteater av vinmark, og også her er Viognier eneste tillatte druetype.

Saint-Joseph – mest rødt og litt hvitt

Rødvin fra Saint-Joseph er basert på Syrah. De beste vinene minner om god cornas eller côte rôtie med blomster- og balsamovertoner og preg av modne fjellbær, bare rimeligere. Appellasjonen er Rhônes lengste i utstrekning og vinene varierer derfor en god del i stil og kvalitet. En liten del hvit saint-joseph lages også, basert på druene Marsanne og Roussanne som gir smaksrike og litt fete viner.

Hermitage – mest rødt og litt hvitt

Hermitage er den mest berømte vinen fra Rhône og ligger ved Rhônelvens østre bredd. De kraftige røde vinene er basert på Syrah og kan tradisjonelt lagres lenge med sin konsentrerte smak og høye tannininnhold. Druene vokser i de bratte skråningene i Hermitage-åsen over byen Tain. Der får de maksimal soleksponering og god drenering så de blir maksimalt modne. De grønne Marsanne- og Roussanne-druene kan i teorien blandes inn i rød hermitage, men gjør seg best hvit, som også er en av Frankrikes beste hvitviner. Marsanne er hoveddruen og vinene blir fyldige, ofte litt fete og konsentrerte på smak.

Crozes-Hermitage – mest rødt og litt hvitt

Rød crozes-hermitage er også basert på Syrah. Vinene kommer fra området rundt Hermitage på østbredden av elven og er en rimeligere utgave som kan gi god kvalitet for pengene. Vinene har ofte litt lettere tanninstruktur, mindre konsentrasjon og kortere tid på eikefat enn hermitage. Sånn sett har de mer til felles med saint-joseph på andre siden av Rhôneelven. Av og til dukker hvit crozes-hermitage også opp i Norge. De er som hvit Hermitage laget på Marsanne og Roussanne.

Cornas – rød Syrah

Cornas ligger sør for Hermitage og er den minste rødvinsappellasjonene i Rhône. For eksempel lager flere Bordeaux-slott mer vin alene enn hele Cornas til sammen. Cornas er eneste appellasjon i Rhône som krever 100 % Syrah i vinene. Smaken kan variere fra sødmefulle frukter og relativt myk munnfølelse til en strammere stil med mer tannin og mer urtepreg.

Saint-Péray – hvit Marsanne og Roussanne

Saint-Péray er mindre kjent i Norge, men fra den sydligste appellasjonen i Nord-Rhône kommer det god hvitvin med mye smak, tydelige aromaer og ofte en fet munnfølelse. Druene som benyttes er først og fremst Marsanne som blandes med Rousanne. Vinene er egnet til smaksrike retter som skalldyr, fisk med smørsauser og også de fleste kjøttretter. Fra Saint-Péray kommer også musserende vin.

Vinområdene i Sør-Rhône

Châteauneuf-du-Pape – mest rødt og litt hvitt

Dette er den beste appellasjonen i sør og vinene herfra er fyldige og preget av sødmefull og litt syltet fruktighet, ofte med tydelige innslag av krydder og lakris. 13 druetyper er tillatt, både blå og grønne, men de færreste bruker hele paletten. Grenache, Mourvèdre, Cinsaut og Syrah er blant de viktigste.

Området er kjent for sine runde elvesteiner som på fransk kalles galets, i vinmarkene. De reflekterer sollyset og holder på varmen utover natten. Dette bidrar til ekstra god modning i de varmetrengende druene. Tradisjonelt er store, gamle eikefat benyttet til lagring, men flere bruker nå også nye, små fat som preger vinens smak i større grad. Vinene her har som regel mykere tannin enn de fra nord. Det lages også god hvit châteauneuf-du-pape.

Gigondas

Vinene fra Gigondas likner de fra Châteauneuf-du-Pape og druene er de samme. Det lages både røde, rosa og hvite viner, men de røde dominerer. Gigondas var tidligere klassifisert ett nivå under som Côtes du Rhône-Villages.

Vacqueyras

Her lages både røde, hvite og rosa viner. De røde er ganske faste med et fint urtepreg. Det må være en blanding av flere druetyper, men Syrah er mye brukt i tillegg til Grenache. Deler av området ligger på et karrig platå.

Ventoux

Både rød, hvit og rosa vin produseres her. På grunn av høyden er det litt kjøligere her enn mange andre områder i sør. Spesielt den nordlige delen påvirkes mest av Mount Ventoux og en god del Syrah dyrkes her selv om Grenache er hoveddruen.

Côtes du Rhône Villages

Mesteparten av vinen fra Rhône selges som Côtes du Rhône som dekker hele Rhônedalen. Men det er i sør de store volumene produseres. Ett trinn opp på kvalitetsstigen finner du Côtes du Rhône Villages. Dette er kommuner som skiller seg ut positivt på grunn av jordsmonn og kvalitet på vin. Av dem er det et lite knippe som kan sette det geografiske navnet på etiketten i tillegg, og de regnes for enda bedre. Eksempler på slike områder er Cairanne og Signargues.

Søtt fra sør

Det lages fyldige, hvite og røde sterkviner i Sør-Rhône, såkalte vin-doux-naturel (naturlig søte viner). De hvite er basert på muskatelldruen, heter Muscatel de Baumes de Venise og kan passe til for eksempel crême brûlée eller eplekake. En søt, rød variant er basert på Grenache og lages i Rasteau. De minner om portvin, men har gjerne litt mindre alkohol og snerp.

Rosa og musserende vin

Fra Tavel i sør kommer noen av Frankrikes beste roséviner. De er hovedsakelig basert på Grenache, men blandes også med andre vanlige druetyper i Sør-Rhône. Vinene er relativt lyse med mye og godt konsentrert smak, samt god friskhet.

Fra områdene rundt Die mellom Nord- og Sør-Rhône lages Crèmant de Die. Det er en tørr musserende vin laget som en champagne, der omtrent halvparten av druene er den grønne Clairette. Clairette de Die er en annen type som utelukkende er basert på Clairette. Den har ofte litt sødme og er kan lages etter de opprinnelige metodene der førstegangsgjæringen fullføres på flasken. Det lages også tørr, musserende vin i Saint-Péray i Nord-Rhône.

Kilder:

Oxford Vinleksikon, Michael Dietler, L’art du vin chez les Gaulois, Jean-Pierre Brun, Archéologie du vin et de l’huile, Vinmonopolet, Wikipedia. Ministère de l’écologie