Lille julaften, 23. desember. Dagen før dagen.
Tidligere ble dagen kalt Torlaksmesse, etter den islandske biskop Thorlák Thorhallson (1133-1193) som ble dyrket som helgen på Island, på Vestlandet og i Nord-Norge. Dette navnet ble også fornorsket, og noen kaller derfor dagen for Tollesmesse. I Trøndelag og Nordland ble dagen gjerne kalt Sjursmesse. Hvorfor den skulle hete det, vet man ikke, men det kan knyttes til et gammelt sagn om sjura (skjæra) som forsov seg for hu merka ikke forskjell på dag og natt.
Dagen var ofte avmerket på vestnorske primstaver med et kors eller er halvt kors. Det kunne også være en skrapetang med sopelime.
Tradisjoner
Fra gammelt av har dette vært dagen man gjør de siste forberedelser før julaften. Innendørs vasket man mange steder gulv og vegger for siste gang, og derfor ble dagen også kalt vaskarnotti. I Gudbrandsdalen og andre strøk av landet skurte man gulvet med snø, da det ble hvitest av det, og strødde på finhakket einer eller granbar etterpå. Huset skulle også pyntes før julaften.
I Rogaland var det tradisjon at foreldre skremte utålmodige barn med ”vetten Tollak” som ikke likte barn, og han kom gjerne på besøk for å gi dem et alvorsord. Noen satte ut julenek til fuglene slik at de også skulle få noe godt å spise i julen men mange ventet med det til julaften. Var det uvær på denne dagen, kunne man vente uvær til Kyndelsmesse, 2. februar. Det var lite lurt å gå ut i julemørket, men hadde man et viktig ærend utendørs, fantes det hjelpemidler: man kunne bære en ildrake i hånden. Om natten kunne man få besøk av den kvinnelige vetten mara, som satte seg på brystet til folk og ga dem mareritt.
I dag
I dag gjør de fleste nordmenn ferdig de siste forberedelsene til julaften. Det er vanlig å vaske på dagen og pynte på kvelden. Mange har tradisjon med å sette opp juletreet denne kvelden. TV-programmet «Kvelden før kvelden» sendes lille julaften og er som oftest et av årets mest sette programmene gjennom hele året. Og ikke minst, dette er dagen da man kan smake bitte litt på julematen.
Kilde: Store Norske Leksikon, Wikipedia
