Førstkommende torsdag er det tid for Beaujolais Nouveau. Noe jeg rent faktisk gleder meg til.
Første gangen jeg smakte Beaujolais Nouveau var i begynnelsen av 1980 tallet i München sammen med noen gode venner hvor vi spise nyplukkede valnøtter og drakk vin mens vi kranglet om EU, Frank Zappa og var enige om at dette måtte vi gjøre vært år resten av livet. Men allerede året etter var det glemt.
Helt siden vinbøndene seilte ned elva Saône til spisestedene i Lyon i begynnelsen av 1900 tallet og ropte «Le Beaujolais Est Arrivé!», har det vært en tradisjon å drikke Beaujolais Nouveau. Egentlig skulle det være den 15. november hvert år som Beaujolais Nouveau skulle slippes. Men 1985 så ble det besluttet at den skulle komme den tredje torsdagen i november. Bare så den kunne drikkes over en lang weekend.
Da alt ble kvalifisert drittvin.
Under jappe tiden, da man kappkjørte vinen til hele verden i Concordefly, varmluftballonger, racerbiler og hva vet jeg, sank selvfølgelig kvaliteten på vinen. Jippo, som den franske avisen Le Figaro kalte ” det største markedsføring slaget siden andre verdenskrig”. Og like selvfølgelig ble det skandale.
Etter årgangen i 2001 måtte over 1,1 millioner liter vin, mesteparten av den Beaujolais Nouveau, bli destruert eller destillert på grunn av katastrofalt salg. Den franske vinkritikeren François Mauss hevdet, i et intervju med lokalavisen Lyon Mag, at årsaken var den dårlige kvaliteten på Beaujolais Nouveau som hadde produsentene hadde druknet markedet med de siste tiårene. Han hevdet at produsentene av Beaujolais lenge hadde ignorert alle advarselstegnene og fortsatte å produsere det Mauss kalte «vin de merde» eller på godt norsk, drittvin. Selvfølgelig ble det et ramaskrik blant Beaujolais-produsentene. Så en gruppe på 56 samarbeidsprodusenter anla et søksmål mot Lyon Mag for å ha publisert Mauss kommentarer.
I stedet for å saksøke for injurier, saksøkte produsentene etter en veldig uklar fransk lov som straffer negativ omtale av franske produkter. I januar 2003 dømte retten i Villefranche-sur-Saône til fordel for Beaujolais-produsentene og tilkjente dem cirka 300.000 euro. Noe som ville kjørt den lille ansatteide publikasjonen konkurs. Saken fikk tilnavnet «Shit wine case» og ga en helt utrolig dårlig reklame for Beaujolais. Spesielt etter at det ble slått opp i aviser som Le Monde, The Times, The New York Times og Herald Tribune som kjørte satiriske artikler om dommen. I 2005 besluttet en ankedomstol at de ikke fantes noen sak. Sånn egentlig. Beaujolais vinmakere ble dømt til å betale € 2000 i saksomkostninger til Lyon Mag. Men skandalene bøttet seg på.
Georges Duboeuf.
I 2005 ble selskapet Vins Georges Duboeuf, et av de absolutt største vinfirmaene Beaujolais, tiltalt for å ha blandet vin med lav kvalitet og bedre årgang etter en ujevn høst i 2004. Georges Duboeuf nektet selvfølgelig til beskyldningen og mente at alt berodde på, menneskelig feil. Produksjonslederen for Georges Duboeuf innrømmet etterhvert sine og en domstol fant at både «svindel og forsøk på svindel angående opprinnelse og kvalitet på viner» var begått.
I desember 2007 kom den siste skandalen da fem personer ble arrestert etter angivelig å ha solgt nærmere 600 tonn sukker til produsenter i Beaujolais. 100 vinbønder ble beskyldt for å ha brukt sukkeret til ulovlig kapitelisering og for å overskride volumkvoter mellom 2004 og 2006.
Det går så mye bedre nå.
Vinen har de siste ti årene igjen fått tilbake den kvaliteten den hadde før det store markedsføringsjippo, skandalene og er igjen verdt å drikke en sen kveld sammen med venner og valnøtter. Så på torsdag skal jeg nyte en flaske Beaujolais Nouveau. For endelig er vinen som den var den gangen vinbøndene seilet seilte ned elva Saône og ropte «Le Beaujolais Est Arrivé!.» Min eneste bekymringer er hvor jeg kan få tak i ferske valnøtter.
