Som om én avslutning på Alpe d’Huez ikke var nok. Dagen etter den klassiske klatringen gjennom de 21 hårnålssvingene skal rytterne tilbake til det legendariske fjellet. Denne gangen kommer de bakveien over Col de Sarenne.
Etappe 20 er Tour de France 2026 på sitt aller mest brutale. På 170,9 kilometer skal rytterne forsere rundt 5450 høydemeter. Underveis venter Col de la Croix de Fer, Col du Télégraphe, Col du Galibier og Col de Sarenne.
Dette er årets dronningetappe – og samtidig den siste virkelige muligheten til å forandre sammenlagtstillingen før avslutningen i Paris.
Fra foten av Alpe d’Huez
Le Bourg-d’Oisans ligger rett nedenfor Alpe d’Huez og er et av de mest kj
ente møtestedene i internasjonal sykkelsport. Hver sommer kommer tusenvis av mosjonister hit for å prøve seg på de berømte fjellene og stigningene i området.
Byen har vært startsted i Tour de France en rekke ganger. Første gang var i 1952, dagen etter at Fausto Coppi hadde vunnet den aller første målgangen på Alpe d’Huez. Deretter startet rytterne i Le Bourg-d’Oisans med kurs mot Sestrière – en etappe Coppi også vant på overlegent vis.
Vanligvis sykler Tour-feltet gjennom Le Bourg-d’Oisans før det tar fatt på de 21 hårnålssvingene opp til Alpe d’Huez. Denne gangen skjer det motsatte. Rytterne starter ved foten av fjellet, men legger først ut på en enorm rundtur gjennom Alpene.
Og det blir ingen forsiktig åpning.
Col de la Croix de Fer fra start
Nesten umiddelbart begynner klatringen mot Col de la Croix de Fer. Stigningen er 24 kilometer lang og har en gjennomsnittlig stigning på 5,2 prosent.
Tallene forteller likevel ikke hele sannheten. Veien veksler mellom bratte partier, slakere avsnitt og korte utforkjøringer. Det gjør det vanskelig å finne en jevn rytme.
Toppen ligger 2067 meter over havet og nås allerede etter 33,7 kilometer. Her kan et sterkt brudd komme av gårde, men sammenlagtfavorittene må samtidig være på vakt. Dersom noen har planer om et angrep på lang avstand, kan det begynne allerede her.
Etter toppen venter en lang utforkjøring mot Saint-Jean-de-Maurienne.
Télégraphe og Galibier – nesten tre mil med klatring
Deretter kommer to av de mest berømte navnene i Tour de France: Col du Télégraphe og Col du Galibier.
Télégraphe er 11,9 kilometer lang med en gjennomsnittlig stigning på 7,1 prosent. Etter utforkjøringen til Valloire fortsetter rytterne mot Galibier.
Col du Galibier byr på ytterligere 17,7 kilometer med en gjennomsnittlig stigning på 6,9 prosent. Toppen ligger 2642 meter over havet og er det høyeste punktet i årets Tour de France.
Her deles også Souvenir Henri Desgrange ut til den første rytteren over toppen.
Galibier har vært en del av Tour-historien siden 1911. Den gangen var veiene dårlige, syklene tunge, og flere ryttere måtte gå deler av veien mot toppen.
I dag er både veien og utstyret langt bedre, men Galibier er fortsatt Galibier. Når rytterne når toppen, har de allerede syklet rundt 110 kilometer og besteget tre store fjell.
Likevel gjenstår den kanskje mest avgjørende klatringen.
Bakveien til Alpe d’Huez
Etter den lange utforkjøringen fra Galibier går etappen videre mot Mizoën og foten av Col de Sarenne.
Sarenne er 12,8 kilometer lang med en gjennomsnittlig stigning på rundt 7,3 prosent. Flere partier kommer opp i tosifret stigningsprosent, og veien er smalere og mer ujevn enn den klassiske veien opp Alpe d’Huez.
Col de Sarenne ligger 1999 meter over havet. Fra toppen er det omtrent 13 kilometer igjen til mål.
Først venter en teknisk utforkjøring, deretter et småkupert parti før de siste 3,7 kilometerne opp til mål på Alpe d’Huez. Avslutningen har en gjennomsnittlig stigning på rundt 6,2 prosent.
Dette blir dermed ikke den klassiske avslutningen gjennom de 21 svingene. Rytterne kommer inn på fjellet fra motsatt side – med mer enn 5000 høydemeter i beina.
Alpe d’Huez for andre dag på rad
Alpe d’Huez fikk sin Tour-debut i 1952. Fausto Coppi vant og gjorde klatringen så lett at arrangørene ventet helt til 1976 før de kom tilbake.
Siden har fjellet utviklet seg til å bli et av de største symbolene i Tour de France.
Nederlandske ryttere dominerte lenge og ga stedet tilnavnet «det nederlandske fjellet». Joop Zoetemelk, Hennie Kuiper og Peter Winnen var blant rytterne som vant her.
Senere kom italienerne. Gianni Bugno vant to ganger, mens Marco Pantani satte sitt uutslettelige preg på fjellet. Blant de franske vinnerne finner vi Bernard Hinault, Pierre Rolland, Christophe Riblon og Thibaut Pinot.
Geraint Thomas vant i den gule ledertrøyen i 2018, mens Tom Pidcock tok seieren i 2022 etter en av de mest imponerende utforkjøringene i nyere Tour-historie.
I 2024 ble Alpe d’Huez også åsted for en dramatisk avslutning i Tour de France Femmes. Demi Vollering vant etappen, men Kasia Niewiadoma beholdt sammenlagtseieren med bare fire sekunder.
Fjellets 21 berømte svinger
Selv om rytterne ikke bruker den klassiske veien på denne etappen, er det umulig å skrive om Alpe d’Huez uten å nevne de 21 hårnålssvingene.
Svingene er nummerert, og skiltene langs veien bærer navnene til tidligere etappevinnere. Langs ruten står nederlandske, franske, belgiske, italienske og norske tilskuere tett i tett.
Jeg har selv syklet opp Alpe d’Huez. Det tok rundt halvannen time – riktignok med en liten vinpause underveis. Det er kanskje ikke den raskeste tiden som er registrert, men turen ga meg enda større respekt for rytterne som angriper hverandre i disse bakkene etter nesten tre uker på sykkel.
Mat som holder kulden ute
Maten i Oisans er laget for mennesker som arbeidet lange dager i fjellet. Her er det lite som minner om lett sommermat.
En av spesialitetene er farcis de l’Oisans. Det er mettende boller laget av blant annet gammelt brød, poteter, purre og egg. Bollene kokes i kraft sammen med saltet svinekjøtt.
Retten ble laget for å gi varme og energi gjennom lange arbeidsdager. Etter dagens etappe kunne den nok også gjort nytte i Tour-bussen.
Andre lokale retter er gratin dauphinois, caillette med svinekjøtt og lever og ganèfles – en grateng laget av revne poteter. I tillegg serveres lokale geitoster og små pastafirkanter kalt crozets. Med andre ord skikkelig fjellkost.
Vin fra Isère
Isère er langt bedre kjent for fjell enn for vin, men vintradisjonene er gamle. På sitt største hadde departementet rundt 33 000 hektar med vinmarker. I dag er produksjonen liten, men interessen for de lokale vinene er økende.
Vinene selges hovedsakelig som IGP Isère, med underområdene Coteaux du Grésivaudan og Balmes Dauphinoises.
Lokale druer som Verdesse, Étraire de la Dhuy, Persan og Joubertin dyrkes sammen med mer kjente druer som Chardonnay, Pinot Noir og Gamay.
Hvitvinene er gjerne tørre, friske og aromatiske. De passer godt til lokale geitoster, gratin dauphinois og lettere fjellretter. Rødvinene er ofte fruktige, men de beste utgavene kan også utvikle seg fint på flaske.
Produksjonen er så liten at vinene sjelden dukker opp utenfor området. Det gjør dem desto mer interessante dersom man besøker Isère.
Jeg finner ingen vin fra Isère på Vinmonopolet og har derfor ingen vin å anbefale i dag. I stedet koser jeg meg med et fransk øl: Brasserie La Parisienne Blonde Pale Ale.
Britiskinspirert øl ved foten av fjellet
For den som heller vil ha noe helt lokalt i glasset, finnes Goodwin Brewery i Le Bourg-d’Oisans.
Bryggeriet åpnet i 2015 og lager øl inspirert av britiske aletradisjoner. Det rene fjellvannet fra området er en viktig del av produksjonen.
Blant ølene finner vi Red Herring, en mørk ale, Scallywag Irish Pale Ale, Codswallop Pale Ale og hveteølet Last Straw.
Et lokalt øl etter en tur opp Alpe d’Huez høres slett ikke ut som noen dårlig idé.
Den siste store kampen
Etappe 20 er den siste store muligheten for klatrerne og sammenlagtfavorittene. Etter målgangen på Alpe d’Huez gjenstår bare avslutningen i Paris.
Med Croix de Fer, Télégraphe, Galibier og Sarenne kan forskjellene bli enorme. En svak dag kan koste både pallplass og sammenlagtseier. Samtidig kan en modig rytter snu hele Touren med et angrep langt fra mål.
To dager på rad avsluttes på Alpe d’Huez. Først gjennom de 21 klassiske svingene, deretter over den ville bakveien fra Col de Sarenne.
Det blir ikke bare en verdig avslutning på årets fjelletapper. Det kan bli en av de mest spektakulære helgene i Tour de Frances historie.
Les også:
