Det var Christopher Jerner og Frithjof Hungnes som startet mikrobryggerirevolusjonen i Norge og Norden.
De to hadde studerte i Portland, Oregon og Berkeley, California på midten av 80 tallet. Og på den tiden hadde øl-revolusjonen i USA sin gryende begynnelse, og det var nettopp i disse områdene. Så det var helt naturlig og følge godt med på denne utviklingen. En utvikling som tydeligvis fasinerte så mye at da de kom tilbake til Norge i 1980, proklamerte de at de skulle starte bryggeri. En tanke som var så tåpelig for folk flest at det nesten kunne sammenliknes med å starte et eget vinmonopolutsalg.
Men skam den som gir seg. De satte seg ned med Norges lover for å sjekke om det å starte bryggeri var så umulig som folk skulle ha det til. Det viste seg at det motsatte var tilfelle. Alt som sto i loven om det å
starte bryggeri, var at man måtte ”sende et brev til finansdepartementet og gi beskjed om at man skulle starte et bryggeri”. Det var alt… I tillegg sto det i loven at bryggeriet hadde salgsrett på sine produkter, og at lokale myndigheter ikke hadde noen rett til å begrense ølsalget på noen som helst måte. Det betydde at som bryggeri behøvde man verken salgs- eller skjenkebevilling for å selge til forbruker. Disse lovene var 100 år gamle og var laget for å få etablert flere bryggerier. Den gangen var sprit misbruk et stort problem, og man så på etableringen av bryggerier som et viktig ledd i edruskapspolitikken. Noe som man kanskje skulle tenke på i dag med å differensiere alkoholavgiften. Men det er en annen sak. Loven var uansett veldig i favør bryggeriene. Christopher Jerner og Frithjof Hungnes gjorde som det sto i lovboka og sendte et brev til Finansdepartementet og fortalte at de skulle starte bryggeri i Bogstadveien. Som alle gründere var de kanskje ikke de mest tålmodige personene som fantes, så etter tre uker ringte de og spurte om departementet hadde fått brevet. Det hadde de, men siden ingen hadde skrevet et slikt brev på 100 år, så visste de ikke hvordan de skulle takle situasjonen. Derfor hadde de sendt brevet til storebror i Sverige for høre hva de ville gjort. Det var mye usikkerhet hvordan staten skulle takle dette, men loven var klar og de kunne ikke stoppe bryggeriet. Allikevel tok det et helt år før alle innså at Oslo Mikrobryggeri hadde rett til å starte et kommersielt bryggeri. I mellomtiden hadde rusmiddeldirektoratet jobbet med å modernisere alkoholloven. Man kan trygt si at bryggeriet har bidratt til å ekspandere Norges lover med flere sider.
Da Christopher Jerner og Frithjof Hungnes startet Oslo Mikrobryggeri i 1989 var det ingen som hadde startet et bryggeri i Norge på nesten 100 år. Det fantes ikke importøl, og alle ”visste” at øl var norsk pils. Andre tilgjengelige øltyper som export, bokkøl og Bayer var veldig marginaliserte, og det mest innovative og spennende som hadde skjedd på ølmarkedet på lenge, var introduksjonen av fatøl på flaske. Mange hadde vært i London og drukket noe ”mørkt” øl uten kullsyre, men utover dette var veldig få nordmenn klar over hvor variert og spennende øl egentlig kunne være. En hel generasjon av norske øldrikkere ble derfor introdusert til øltyper som pale ale, IPA, porter og stout av Oslo Mikrobryggeri.
Christopher Jerner og Frithjof Hungnes hadde begrenset med kapital, men klarte å skrape sammen 1,19 millioner kroner i aksjekapital fra venner og bekjente. Til å begynne med, var det hele 18 aksjonærer i selskapet og den største var Jahn Teigen, som etter å ha hørt om historien over en middag på et av Oslos første sushi restauranter, slengte en sjekk på kr. 150 000 på bordet. Å ha Teigen som aksjonær, som den gangen virkelig var en superstjerne i Norge, betydde at bryggeriet fikk masse oppmerksomhet i media, og Juvente lovte store demonstrasjonstog i Bogstadveien i åpningshelgen. Ingen demonstranter møtte imidlertid opp, men all oppmerksomheten gjorde at øl-interesserte ungdommer sto i kø i flere time før dørene åpnet.
Ikke bare var Oslo Mikrobryggeri det første moderne håndverksbryggeriet i Skandinavia. I tillegg til bryggeripuben i Bogstadveien, var det også det første håndverksbryggeriet i Norge som begynnte med salg av flasker i butikk fra et eget bryggeri på Grünerløkka. På det meste solgte de mer enn en million liter øl. Og det bare på et år.
Det var ganske store utfordringer å være et lite bryggeri i Norge før landet ble medlem av EØS. Norge var veldig proteksjonistisk og alle lover og regler var designet for å holde importøl ute. Bl.a. var det helt økonomisk umulig å levere øl på engangsflasker og kostnadene rundt panteordingen av returflasker og vasking av disse var enorme. I tillegg var det heller ikke mulig å være lokal leverandør til butikkjedene. De hadde som policy at alle butikker i hele landet skulle ha likt vareutvalg. Oslo Mikrobryggeri bygde seg opp som et lokalt bryggeri i Oslo området. Butikkjedene så imidlertid på dette som en test-case, og da det viste seg at ølet hadde stor suksess i lokal området forlangte de at enten måtte Oslo Mikrobryggeri levere øl til alle butikker i alle de fire kjedene i hele landet, eller ikke vært til stede i noen butikker i det hele tatt. Dette ble et for stort løft for bryggeriet. Det ble mye jobb for lite avkastning og lite fokus på det som var gøy, nemlig å brygge godt øl i mindre batcher. De bestemte seg derfor i stedet for å fokusere på bryggeripuber hvor man har full kontroll på ølet og direkte kontakt med kundene, og heller vente med å levere på flasker til forholdene for dette lå bedre til rette.
Om du vil smake øl fra Norges første mikrobryggeri, så er muligheten der 9. april på Tromsø Øl- og Vinmesse. Billetter får du her:
