Put Your Sweet Lips…

Hallene
Hallene

Musikk er smak, dufter og minner. Og det som er så underlig med alder og minner, er at man glemmer det man vil huske og husker det man vil glemme.

Den siste tiden har jeg hørt på musikk som jeg vokste opp med og som har betydd mye for meg. Det er nesten som å bla igjennom et fotoalbum og man får den ene aha opplevelsen etter den andre. Samt at musikk også trigger dufter og smak.

Det var ikke udelt en positiv opplevelse å bruke YouTube og spotify for å høre musikk fra den gang da. Det slo meg at musikk som jeg opplevde som genial da jeg var femten, seksten år kunne være noe riktig søppel. Og noe holder fortsatt den dag i dag. Men, det var jo ikke det det handlet om, det var opplevelsen og nostalgien.

Nøtteis på trappa.

En av de aller første sangene som jeg hørte på, var La meg være ung. Wencke Myhres store Grand Prix låt. En barndomsvenn og jeg satt på trappa til butikken til Lillebø på Lundhjørnet og spiste Nøtteis og fra et vindu kom sangen. Jeg husker det luktet støv og at det var sommer og jeg tror det var den tiden Diplomis brukte fløte i isen.

Roligheden og Burn.

Senere ble det øl. Først og fremst Frydenlund pils. Pils var den gang synonymt med øl. En av de aller første pilsopplevelsen var til Deep Purples Burn Det var sommer, og vi hadde kjørt hele veien fra Lillestrøm til Roligheden camping i Kristiansand og spilt Brun på fullt trykk på kasettspilleren hele veien nedover. Vi hadde med oss en kasse pils. Pils ble åpnet da vi hadde fått opp teltet. Og fortsatt spilte vi Burn og snakket og drømte om hva vi skulle bruke hele sommeren til. Så kom den første klagen fra naboteltet på musikksmaken vår. Men, hva gjorde vel det. Vi hadde lunka pils og det var sommer. Og fortsatt kan jeg huske den kraftige humlesmaken og duften av lunka øl. Mens Burn runga utover det ikke fullt så rolige Roligheden.

Miles Davis
Miles Davis

Vin fra Burgund

Jeg lærte å drikke vin fra Burgund til Sketches of Spain med Miles Davis. Jeg kan ikke lenger huske hvilke vin det var, bare opplevelsen. Det var første gangen jeg var i Paris og jeg var 16 år gammel. Med store øyne gikk jeg rundt og sugde i meg alt. Latinerkvarteret, Eiffeltårnet, Montparnasse og ikke minst, Harrys Bar. Jeg gikk rundt med en tysk biografi om Ernest Hemingway, lette etter Harrys Bar og den ølen han visst nok drakk om morgenen. Etter noen dager fant jeg baren, men ølen, den var en saga blott.

Jeg hadde møtt en gjeng kunstnere som bodde i et kollektiv på Montmartre. I ettertid så har jeg vel forstått at det var en gjeng bortskjemte ungdommer hvis foreldre hadde litt for mye av alt. Men, de var vennlige og gode mot meg. En av jentene i kollektivet kom opprinnelig fra Beaune, Burgund og hun syntes det var skremmende at for meg var vin rødvin og hvitvin. Så der satt vi, hun og jeg og så på mennesker som snublet opp trappen til Sacré-Cœur mens hun holdt lange foredrag om vin fra Burgund. Vi smake oss gjennom en rekke ulike vinhus den sommeren og høsten og i bakgrunnen spilt Miles Davis. Og jeg, jeg tenkte bare på om hun ville ligge med meg.

Ry Cooder
Ry Cooder

Put your sweet lips…

Det var Ry Cooder – He’ll Have To Go som trigget minnet om Carlton. Første gangen jeg drakk et glass pils fra Frydenlund, var på det fasjonable Carlton. I Lillestrøm. Lenge før det ble Thon hotell og Lillestrøm fortsatt var en søvnig by med rock and roll og hadde et fotballag med spillere som var fra byen.

Jeg vet ikke om jeg var 17 eller hadde fylt 18. Men, som om det var i går husker jeg bordene med de grønne dukene. Arnesen og damene som serverte. Fortsatt kan jeg husk at der satt Herr Eriksen med det vakre håret, Røstad som hadde fått resept av legen for å spille saksofon. Og der satt Morten og Morten og Roar med Teddy i fiskeveska og rablet ord fortere enn noen kunne tro var mulig. Ikke for at de den gangen sa noe som var viktig eller bestående for etterverden. Nei, det var bare morsomt den gang da. Og det er like bra som de viktigste visdomsordene. Og der satt Carl Bakterius med musikken flytende fritt med ord over bordet. Og sing sang guttene Nitti og PG og der var Eva, Anita og Lillestrøms egen Neil Young. Og alle skulle vi bli musikere, kunstnere eller forfattere. Bare ikke Lars. Han skulle jobbe med barn.

Det var den gangen jeg drakk den beste ølen noen sinne. Frydenlund fatøl, med ML.

Mer musikk og drikke neste lørdag.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.