Det finnes mennesker man nesten får lyst til å mislike litt.
Ikke fordi de er usympatiske. Ikke fordi de har gjort deg noe. Men fordi de tilsynelatende får til alt de setter fingrene i. Sigurd Wongraven er en slik fyr.
De fleste kjenner ham naturligvis som mannen bak Satyricon. Det burde egentlig holde. Har man lykkes internasjonalt med norsk black metal, kan man godt lene seg tilbake og være fornøyd med livet.
Men nei da. Wongraven måtte selvfølgelig begynne med vin også. Og ikke bare som kjendis med navnet sitt på en etikett. Wongraven Wines har gjennom årene utviklet seg til et seriøst vinprosjekt, og flere av vinene har vist at mannen faktisk vet hva han driver med.
Irriterende nok.
Så var det ølet
Nå har Wongraven også satt navnet sitt på Train Smoke Saison, laget i samarbeid med Rygr Brygghus på Jæren.
Og her hadde jeg selvfølgelig et lite håp.
Ikke om at ølet skulle være dårlig, for all del. Men kanskje bare litt ordinært? Et lite feilskjær? Et øl hvor man kunne trekke på skuldrene og konstatere at selv Sigurd Wongraven ikke får til absolutt alt.
Glem det.
Dette er godt øl.
Dermed fortsetter problemet.
Som det meste Sigurd Wongraven setter fingrene i, så lykkes han til det fulle. Med andre ord: en irriterende fyr.
Wongraven Train Smoke Saison
Wongraven Train Smoke Saison
Norge, Rogaland, Klepp
Pris: kr. 69,90 (33 cl)
Poeng: 87/100
Grossist: Wongraven Wines AS
Laget på vann, malt (bygg og hvete), appelsinskall, humle og gjær.
Fin gyllen farge. Meget god duft av malt og humle med hint av sitrus og bakst.
Klassisk saison med en frisk, bitter og maltpreget smak. Samme humle som i duften, med sitruspreget fint i bakgrunnen. Lekker ettersmak.
Et øl som passer til ettertanke og kos.
Meget bra kjøp.
Og jeg som egentlig er vinmann
Jeg skal være den første til å innrømme at øl ikke er mitt sterkeste fagfelt. Jeg føler meg langt tryggere når jeg får et glass Riesling, Nebbiolo eller Pinot Noir foran meg.
Men man trenger heller ikke doktorgrad i øl for å kjenne når noe smaker godt.
Train Smoke Saison har friskheten, bitterheten og balansen jeg ønsker meg. Det er nok karakter til at ølet blir interessant, samtidig som det ikke blir så avansert at man må sitte med rynket panne og analysere hvert eneste glass.
Dette er først og fremst godt drikke.
Og kanskje er det nettopp derfor jeg liker det.
Så gratulerer, Sigurd Wongraven.
Du har klart det igjen.
Fryktelig irriterende.
Les også:
