Forfalskninger og svindel med vin, er ikke et nytt fenomen.
Allerede under Frederik den Anden i 1585 ble det utstedt ”strengt Forbud mod al denne Blanding og Forfalskning.” Den gangen tilsatte man diverse ting og tang i franske og spanske viner, som så ble solgt som rhinskvin. Noe som ikke var særlig populært, da den tyske rhinskvin var mye mer verdifull og hadde en meget bedre kvalitet enn de franske og spanske. Og det var ikke noen liten straff man fikk heller. Så på alle rådhusdører i Danmark-Norge, ble det slått opp ”Hvo, der overbevistes om at falbyde Vin, som ikke virkeligt var, hvad den udgaves for, skulde have ikke blot den forfalskede Vin, men hele sit Vinlager forbrudt”
Hardy Rodenstock
En av de mer raffinerte historiene, er om den gamle Boney M manageren Hardy Rodenstock. Dere som er litt opp i årene husker kanskje man vrikket seg til slagere som Daddy Cool. Vel, på 1980 tallet var den selvsamme Hardy Rodenstock plutselig blitt en av Europa og verdens største vinsamlere. Og han eide de mest fantastiske viner. Som om ikke det var nok, han inviterte verdens ledene vinskribenter og fløy inn kjendiser fra nær og fjern til noen fantastiske smakninger av gamle Petrus, Lafite og Latour. Og alle smattet og smilte. Det ble vel egentlig ingen murring i kjendisrekkene før 1998 da Hardy Rodenstock presenterte 125 årganger av Château d’Yquem, den eldste fra 1784.
Thomas Jefferson.
Da skal det tas med, i 1985 hadde godeste Hardy solgt via Christies i London, den dyreste vinen som noen sinne hadde blitt solgt. Forhistorien er som en spennende roman. Flasken kom fra en samling av vin som visstnok hadde blitt oppdaget bak en oppmurt kjellervegg i en gammel bygning i Paris. Halsetiketten hadde vinens navn og i korken sto det Lafitte, det som i dag staves Lafite. Og ikke nok med det, det var flasker fra Châteaux d’ Yquem , Mouton og Margaux. Og ikke minst, det var etset inn initialene Th.J. og årstallet 1787.
Ifølge katalogen fra Christies, forelå det bevis for at vinen hadde tilhørt Thomas Jefferson , og at flasken på auksjon kan » med rette betraktes som en av verdens største sjeldenheter.» Nivået på vinen var «svært høy» for en slik gammel flaske – bare en halv tomme under korken – og fargen «bemerkelsesverdig dypt for sin alder.» Vinens verdi ble oppført som «uvurderlig .»
Den første flasken ble kjøpt av Christopher Forbes for svimlende hundre og femtisjutusen dollar. Beleilig nok, ble vinen ødelagt under en spotligth på et museum der den hadde blitt stilt ut rett etter auksjonen. Problemene for Hardy Rodenstock kom tre år senere- da ble fire flasker til solgt til milliardæren Bill Koch for i overkant av 500.000 dollar. I de neste femten årene så tok Bill vinen ut fra vinkjelleren med ujevne mellomrom for å skryte for venner og bekjente. Så begynte ryktene å gå. Bortsett fra den dokumentasjonen som hadde blitt laget av Christies, fantes det absolutt ingen dokumentasjon på at vinen skulle ha tilhørt Thomas Jefferson. Noe som også Thomas Jefferson Foundation fant ut av da de fant flere feil i flaskene som viste at de ikke var fra riktig periode. Og hva gjør en forbanna milliardær når noen tramper ham på tærne? Jo, han setter en bunke detektiver og advokater på selgeren. Etter mange anklager og stemninger, samt en dom i Tyskland som ble anket, la Hardy Rodenstock seg flat og inngikk en hemmelig avtale med Bill Kock. Og Hardy er ikke lenger vinsamler og Bill kjøper visstnok ikke vin fra Christies lenger.
Mannen med den beste vinkjelleren.
En annen vinsvindler som jeg hadde litt sans for, var Rudy Kurniawan. I 2007 beskrev magasinet Bloomberg Markets Rudy Kurniawan som mannen med den «beste vinkjelleren på jorden». Og det jeg hadde sansens for, var at han hevdet at han ikke samlet vin, men drakk dem og nøt dem. Når han ble spurt hvordan han hadde råd til de dyre vinene han drakk, dro han bare på skuldrene og sa han kom fra en velstående familie i Indonesia.
Vinsamlerne flokket seg rundt ham som fluer rundt en hundeskit. Han hadde en formidabel evne til å skaffe frem verdens mest sjeldne, fine viner til sine styrtrike kunder. Og selv fortsatte han i dyre biler, gode viner og vakre kvinner. Han dro inn mengder av dollar på vinauksjoner over hele verden. Og auksjonene var også det som fikk ham på fall. I 2008 hadde Rudy lagt ut en rekke flasker vin fra Domaine Ponsot. Det var appellationen Clos St. Denis Grand Cru angivelig fremstillet i årene 1945 til 1971. Det var bare et problem med disse flaskene. Den første Clos St. Denis ble produsert i 1982. Selvfølgelig hevdet Rudy Kurniawan at han hadde handlet i god tro. Og det kunne han sikkert ha gjort også… om det ikke var for at FBI fant en hel vinfabrikk i en av leilighetene hans. Tusener på tusener av etiketter fra verdens mest kjente vinslott, tusenvis av forfalskede korker, stempler for å kunne stemple korker med årganger, billig californisk vin som skulle bli dyre bordeaux viner osv. osv.
Under rettsaken mot Rudy Kurniawan, kom det frem at han også hadde snytt en rekke banker og finansinstitusjoner for mange millioner dollar med vin som sikkerhet. Og dommen han fikk? Tja, han står til 40 år samt utvisning fra USA.
Dette er jo noen av de mer spektakulære historiene. Men, vinsvindel forkommer daglig. Man tror at hver 20 flaske som selges på auksjoner, er forfalsket. Og i Kina er det visse vinhandlere som kjøper tomme vinflasker fra de mest berømte slottene for hundrevis av kroner. Og man kan jo undre hvorfor. Iallfall sørger de franske vinslottene for å destruere flaskene sine når de har holdt smakninger i Kina.
Så hvordan kan det være at verdens meste berømte vinskribenter og samlere går i «baret» gang etter gang? Ganske enkelt, det er ikke en samler i denne verden som vil åpne en flaske de har siklet etter i årevis. Da er jo samlingen ødelagt. Og hva skal man vise frem om man har drukket den? Så enkelt er det.
Kilder. Berlingske, wikipedia, decanter, new york post.
