Hvorfor er det viktig med naturvin eller kortreist øl? Vel, det er ikke bare et miljøspørsmål, men like mye et kvalitetsspørsmål. Og kvalitet forstått som mangfold.
Allerede den romerske naturforskeren Plinius den eldre (født i år 23 e.Kr) sa det med begeistring slik: «Det er nemlig ingen som bestrider at ved å samle universet har Romerrikets storhet bragt sivilisasjonen framover med handel og et lykkelig og fredelig samfunn, og at alle varer, også de som tidligere var skjult, har blitt tatt i bruk av alle.» Med andre ord, det var romerne som skapte globaliseringen. Påstanden til Plinius den eldre, finner man i bok 14 i hans Naturalis Historia, hvor Plinius drøfter vinstokker, vin og vinproduksjon. Allerede på Plinius’ tid hadde vin lenge vært en handelsvare i middelhavsområdet. Siden slutten på republikken og begynnelsen av keiserriket hadde Italia eksportert like mye vin som landet importerte. Handelsmenn og vinbønder rangerte allerede den gang vinene etter opprinnelse.
Vin er mote..
Sånn cirka 100 år før vår tidsregning, var man mer opptatt av jordsmonnet og regionen enn av hvordan vinen var framstilt. Produksjonsmetoden hadde derimot større betydning for viner som var tilsatt lukt- eller smaksstoffer for å veie opp for umodne druer eller dårlig gjæring. Plinius omtaler italienske, spanske og galliske viner, i tillegg til viner fra Hellas, Asia og Egypt som var statussymboler i det gamle Roma. De hadde ennå ikke begynt å klassifisere kvalitetsviner, men romerne visste allerede den gang å sette pris på utenlandske viner. Plinius mislikte denne trenden. Han forsøkte å vise hvor skadelig moter var for vinen og trusselen voksende handel utgjorde for håndverkskunster, især en så delikat prosess som vinproduksjon.
Som en kombinasjon av en bestemt vindrue, eller av druer, et spesifikt jordsmonn, vinbondens kunnskap og værforholdene det året, vil en vin alltid være blomsten og frukten av en helt spesiell balanse som ikke lar seg gjenskape. I antikken forundret de seg over disse forskjellene, i industriens tidsalder river man seg i håret.
Multinasjonale bedrifter
Og det er der vi er ved sakens kjerne. Multinasjonale selskaper vil helst bare ha én drikk på markedet. Kornbrennevin – whisky, vodka eller gin – er bedre egnet til masseproduksjon, fordi produksjonen ikke har noen geografiske begrensninger, få problemer med tilgang på råvarer, været har ingenting å si, og tilbudet kan tilpasses etterspørselen.
Også geografien er problemet for de store selskapene når vi snakker om vin. Vingården Romanée-Conti, for eksempel, er på 1,8 hektar og produserer melleom 3000 til 6000 flasker i året. For et internasjonalt konsern er burgundervinenes flaggskip en drøm, men samtidig er den begrensede produksjon svært hemmende.
LVMH…
Når LVMH, Louis Vuitton-Moët Hennesy, den ubestridte internasjonale lederen innen luksusvarer, slår seg inn i Champagne ved å kjøpe Krug og Dom Pérignon, så er det ikke markene eller vinen de kjøper, men merkevaren. Og det forundrer meg enormt når ingen vinskribenter reagerer på at de to samme champagnehusene har en enorm produksjonsvekst, men kaller det «eksepsjonelle forsyninger». Ser man på Chandon og deres musserende viner, så produseres de ikke bare i Argentina, California, Brasil og Australia, men også i India og Kina. Et kjent merke har den fordelen at varen kan selges i hele verden. I Champagne produseres det 350 millioner flasker i året. Men den nye middelklassens bobleetterspørsel er ti ganger høyere. Dette kan ikke dette geografiske området levere, derfor fyller merkevareprodusenten markedet med sparkling wines. For å være helt ærlig, disse klinisk og teknologisk framstilte Chandon-vinene er fullstendig drikkbare og faktisk ganske gode. Men man finner ikke spor av det poeten Francis Ponge kalte «vinens hemmelighet».
Når landbruksprodukter blir merkevare…
Gjennom merkevarene har den globaliserte økonomiske teknovitenskap, erobret verdens vindistrikter. I de fliselagte vinkjellerne i franske Medoc, argentinske Mendoza eller Napa Valley i California, blir mosten preparert, syra blir justert, farge tilsettes eller fjernes, vinene blir så sentrifugert og filtrert, før den omsider blir tappet på bordeauxflasker og solgt med en internasjonal etikett.
Men det finnes mottrykk. I dag så finner vi opprørske vinbønder i både Italia, Frankrike, Tyskland, Østerrike samt flere andre steder. Og det er det som er et av globaliseringens morsomme paradoks er at det snart vil dukke opp flere trassige småprodusenter som setter seg opp mot jordbruksindustriens diktat – i Brasil, Chile, Uruguay, Hellas, Georgia, Serbia, Japan og Kina. For trenden med naturlige viner sprer seg hvert år til nye vindistrikter. Som på Plinius den eldres tid pågår det nå en hard kamp mellom de som mener vin er en landbruksvare og de som ser på den som en handelsvare. Lite har endret seg, bortsette fra størrelsesordenen, med framveksten av industrielle metoder, markedsføring og stadig nye markeder.
«De ønsker å utradere våre minner om smak,» uttalte en gang vinbonden Marcel Lapierre, den tilfeldige lederen av den lystige geriljakampen mot triste og pregløse viner fra Beaujolais. Og det er det som bekymrer meg. At alle disse multinasjonale doktor Strangeloves vil ha oss til å glemme alt om smak og ensrette alt. Uansett om det er vin eller øl. Disse kremmerne som drømmer om ensrettet vann, hvor alle mineraler er fjernet for å viske vekk alle spor etter vannets opprinnelse, for så å tilsette nye mineraler og selge det på alle kontinenter.
Øl
Når vi ser på konsern som Carlsberg, Heineken, Kirin og flere av de store bryggeriene som selger sine produkter over hele verden, så er det med samme taktikk og våte drøm. De nedlegger det lokale ølet, uansett hvor de er i verden, og konsentrer sin markedsmakt på sentraliserte områder og sender ut deres ”lokale” brygg fra gigantiske bryggerier. Er det noen som virkelig tror at Norlands Pils smaker det samme som det opprinnelige ølet som ble brygget i Bodø? Eller at Carlsbergs Hof, brygget på Vesterbro i København smaker det samme som en Carlsberg i Thailand, Kina eller Gjelleråsen? Visst, det er den samme humlen, samme malten, men ikke det samme vannet. Og ølet er ikke fra ditt lokale bryggeri som jeg leste på en av Ringnes sine trau her oppe i Tromsø. Og det er juks. Uansett om det er vin eller øl. Og akkurat som med vinen, skaper det mottrykk. Da et av de store bryggeriene ville ha større fortjeneste og effektiviserte pilsen, med knapt målbare mengder Humulus Lupulus (humle, altså) i ølet og heidundrende brudd på Reinheitsgebot med maisinnhold på linje med popkorn… – og med 1500 mikrobryggerier som resultat.
Strangelovenes makt i verden bekymrer meg, deres vilje til makt er skummel, deres mål er skremmende. Samtidig tror jeg ikke at disse konstruksjonene uten opprinnelse og hukommelse kan få oss til å glemme det Plinius den eldre så: «Enhver holder av sin egen vin, og hvor vi enn drar, ser vi alltid historien gjenta seg.»
Kilde: Le Monde, Heineken,wikipedia
