En vingurus fall.

0

Det ser ut som om imperiet til Robert Parker er i ferd med å rakne.

Det er vel ingen som har hatt så stor innflytelse og makt over vinbransjen som amerikaneren Robert Parker har hatt de siste tretti  årene. Helt siden han kom ut med sitt første nyhetsbrev, kalt The Wine Advocate (WA) i 1978, har han blitt elsket og fryktet av en hel vinverden. Han revolusjonerte en alt som hadde med vinjournalistikk å gjøre. Den tidens vinjournalistikk var mildt sagt ikke troverdig. Skribenter og journalister var kjøpt av de store vingårdene og vinhandlerne og skrev stort sett etter diktat.

Med sitt nyhetsbrev, kom Parker med noe helt nytt. En uberoende vinskribent. Til forskjell fra and vinskribenter, nektet han å ta imot frynsegoder som vinreiser, vingaver med mer. Han var og skulle være helt uberoende. Og som for å understreke at han var en man med en misjon, fikk han designet en logo som ser ut som en vinåpner formet som et korsridderkors.

I første nummer av WA gikk han hardt ut og slaktet hele 1973 årgangen fra Bordeaux. Til og med det berømte vinslottet Château Margaux, ble totalslaktet. Han kalte vinen deres, tynn, kjedelig og dårlig produsert. Og han anbefalte leserne sine og ikke investere i årgangen.

UnknownWA kom ut, da som nå, hver 2 måned. Og sakte men sikkert vokste abonnementskaren  og med den Parkers innflytelse.  Det definitive gjennombruddet for Parker kom i 1982.  De store slottene i Bordeaux setter vinene sine til salgs våren etter innhøstningen. Lenge før vinen blir tappet på flaske. Parker hadde ”spesialisert” seg på bordeaux en primeur. Det var sånn at forbrukerne ikke hadde den minste mulighet til å bedømme vinen eller årgangen fra Bordeaux, men måtte basere seg på hva slottene fortalte. Heller ikke de profesjonelle handlerne, kunne bedømme denne vinen, da de færreste fikk smake den.

Mens de andre vinskribentene i 1982 var veldig avventende til 1982 årgangen og dels slaktet den, hadde Parker vært flere ganger i Bordeaux og smak primeurer og roste årgangen opp i skyene. Det førte til at et usett antall amerikanske vininvestorer handlet primeurviner. Og Parker hadde rett. 1982 år gangen var sjeldent bra. Og prisene røyk i været.

Like viktig som Parkers tittel kongen av Bordeaux en primeur, var hans 100 poeng skala. Den kan nesten oppleves vitenskapelig og den fortalte mer enn alle kompliserte ord noe om vinene. Så, slottene begynte å vente med å prise vinene til Parker kom med sine ”noter”, bedømminger og poeng. Den gangen var det nest inntil umulig å oppnå hundre poeng. Mens det i dag har nesten gått inflasjon i 100 poenger.

Parkers innflytelse på vinverden ble så stor, at flere og flere vinslott og gårder begynte å tilpasse smaken etter Parkers gane. Og karakterene hans dukket opp på alt fra restaurant menyer til vinhandlernes prislister. Media i hele verden siterte Parkers visdomsord og publiserte ”topp ti” listene hans. For vinbøndene betydde Parkes gane enten rikdom eller ruin.

De første femten, tjue årene skrev Parker alt selv. Men, skal man gå igjennom 10.000 forskjellige vin pr år og på toppen av det hele, poengsette dem så blir man nødt til å ansette noen. Og det er begynnelsen på Parkers ulykke. Fra da av har det stort sett gått nedover med WA. Poengene som  kommer fra Thomases, Miller eller Rovani, blir ikke verdsatt på samme måte som Parkers. En annen sak, ingen av anmelderne Parker ansatte klarte å leve opp til de etiske retningslinjene som WA ble grunnlagt på. Først og fremst for at Parker i begynnelsen gjorde et stort nummer ut av at de engelske skribentene var ”korrupte” da de kom fra vinbransjen eller var gamle vinhandlere. Og akkurat Miller var en sånn. Og det at alle vinskribenter var korrupte, begrunnet han også med at de ikke betalte for seg selv. Et utsagn han nå fikk i nakken da det i 2009 kom frem at den forhenværende vinhandleren Miller hadde latt bransjeorganisasjonen Australian Wine betale alle sine utgifter samt mottatt et honorar på 25.000 dollar. Ikke nok med det, samme mann var svak for båtturer på elvene i Australia. Og når Dan Phillips, USA største importør av australsk vin betaler luksusferie for Jay Miller, ja da er det et troverdighetsproblem. Spesielt når det senere viser seg at det samme skjer blant annet i Mellom Amerika.

I 2011 braker det løs igjen. Også denne gangen er det Parkes gamle venn Jay Miller som står i sentrum.  Vinkonsulenten Pancho Campo tilbyr produsentorganisasjonene i Madrid Murchia at for ringe 20.000 euro kan de få besøk av samme Jay Miller og hyggelige omtaler i WA. Og Parker måtte sparke sin gamle venn. Men skaden var allerede skjedd og troverdigheten til WA var kraftig dalene.

Så, i desember i fjor, forteller Parker at WA er solgt til en gruppe investorer i Singapore. Ikke nok med det, han overlater redaktør jobben til den singaporebaserte Lisa Pettori-Brown. Parker selv skulle for fremtiden kun skrive om Bordeaux og Rhone.  Men, sånn skulle det ikke gå. Flere av de gamle anmelderne hopper av. Det største slaget var at Galloni forlater WA og vil starte eget. Noe de nye eierne i The Wine Advocate har reagert på og anlagt sak mot Galloni. Begrunnelsen er at de mener ikke han har levert alt stoff WA har krav på.

Enden på visa er at Parker nå må skrive om vin fra California for å prøve å hindre den amerikanske leserflukten. Og med det er en epoke over.

Kilder. Time, wikipedia,berlingsked

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.