Av Trondar Lien.

Også denne gangen skal det handle om vin, og vinsmaking. Men denne gangen om en annerledes vintur. Vel, egentlig ikke så annerledes enn noen av de andre jeg har vært på her i Sør-Afrika. En vakker søndag formiddag. Sola skinner folk har fri, i alle fall dem som ikke jobber på steder dit folk drar for å spise og drikke vin.

Denne søndagen var det Tim Walker som plukka meg opp med sin bakkie, eller pickup som noen vil kalle den. Det er det samme. En firehjulsdreven bil med lite lasteplan, stor motor kraftig utveksling og vel egnet for mang slags kjøring.

Vi hadde egentlig en plan om å dra til tre litt større vingårder, alle tre som var nok så nye i gamet, men velkjent for god vin. Vi rakk to av dem. Den ene bød på vin av god klasse. Den andre ville gjerne gjøre det samme, men rakk ikke helt opp. Ikke fordi jeg er en kjenner av ypperste sort, men fordi jeg har smakt nok vin til å vite hva jeg liker.

En lett lønsj seinere tok vi løs på returen. Men istedenfor å bruke motorveien N2 rett hjem, ble vi enige om å ta en bakvei og omvei. Turen fra Botriver til Theewaterkloof går på en vei som er av heller laber standard. De som har tatt turen til Sjursnes før asfalten kom, vet omtrent hva jeg snakker om. Vel påstartet fant vi snart et skilt med vinsmaking. Skiltet var slitt, og veien enda verre. Framme ved det som var vinsmakeriet var det en tom låve, et tomt rom og en stabel ubrukte tomflasker i gården. Stedet var idyllisk nok, men ikke et sted for oss, ettersom vi verken så en vinflaske, en vinbonde eller en vertinne. Kanskje var de ute. Men gården var like vel svært pittoresk og i stor kontrast til de arkitektperlene som store nye vingårder ofte er.’

For to middelaldrende (tilgi meg Tim) menn var opplevelsen kun for øyet. Men den var god. Så da enda et skilt av samme type åpenbarte seg, så vi to på hverandre før jeg avgjorde: Vi prøver her også. Det var da bakkiens kvaliteter på skikkelig dårlig vei kom til heder og verdighet. Etter kun hundre meter eller så var vi framme vet et lite murhus i en hage. Fra et vindu i nærheten hørte vi en stemme som ropte, men vi fikk ikke med hva. Siden skiltet ved veien sa det var åpent, vi hadde søndagsfri og været var vakkert, slo vi oss ned. Senere fikk vi rede på at det var vinfarmerens søster som hadde ropt til oss at det snart skulle komme noen som skulle hjelpe oss.

Nevnte jeg at gården heter Boutros?

Etter en stund kom han sjølin. Han kom i en grå Polo. Viste oss hvor nøkkelen til vinsmakeriet ligger, som han sa: «… så vet

dere hvordan dere kommer dere inn en annen gang…» og ønsket oss velkommen inn.

Vi skulle jo bare smake vin. Han forklarte at det egentlig var sønnen i huset som var vinbonde, og det var en ide han hadde fått for ikke mange årene siden. Selv hadde de bodd der siden de brøyt opp fra storbyens liv og larm for noen tiår siden. Nå hadde de i det små startet vinproduksjon. To typer røde druer. Shiraz og Cabernet Sauvignon. Mest Shiraz.

Da vi så hvordan denne voksne mannen plundret med å få opp korken, økte skepsisen vår. Jeg vet at de var felles, fordi vi snakka om det etterpå.

Vinbonden hadde forresten vært i Norge. En gang på 80-tallet og spist på en restaurant øverst i Stalheimskleivene og fortalte masse om det.

Men da vi fikk smake et glass av denne sjeldne vinen, dette var en 2007 årgang som det totalt er laget 11.000 flasker av og som det nå er 2000 igjen av, ble vi mildt sagt overrasket. For der, midt ute i ingenmannsland, der druene vokser på et område så stort som en bakhage, fikk vi servert en av de beste røde viner jeg noen gang har smakt.

Og der sto vi. Tim og jeg med hvert vært plastkort og ingen mulighet til å få kjøpt en eneste flaske med oss hjem. Jeg lovte meg, og den gode vinbonden at jeg vil komme tilbake.

Den vinen er verd en tur langt ut i ingenmannsland. Et område der mye gror, ingen bryr seg, men der en av Sør-Afrikas store vinhemmeligheter finnes.