Hva har Carl Michael Bellman (1740-1795), finkel og absint med hverandre å gjøre? Vel, egentlig ingen ting og mye.
For min del begynte interessen for absint med at jeg ”forsket” litt på Bellmans epistler. Det var da det slo meg. I hele sju av epistlene står det om finkel. Et ord jeg egentlig ikke har hørt siden min helt grønne ungdom i Lillestrøm og vi drakk en eller annen fars hjemmebrent og nikket på våre unge hoder og sa, finkel.
I Carl Michael Bellmans dager, var det meste av brennevinet finkel. Og det meste av vinen var sur. Man hadde ennå ikke funnet ut at man kunne brenne flere ganger og dermed fjerne de bensinlignende stoffene. Derfor var krydder og urter en viktig ingrediens i både vin og brennevin.
Akkurat som den mystiske og mytiske drikken absint, var en kraftig krydret drikk. Til og begynne med, var den også laget på finkel. Det var den fransk legen Pierre Ordinaire, eller Petter Normal på godt norsk, som skapte den som medisin. Han hadde flyktet til Sveits under den franske revolusjonen, der han slo seg ned i den lille byen Couvet hvor han praktiserte som lege. Som mange andre leger på den tiden, så var han rimelig eksentrisk. For jo mer eksentrisk man var, jo bedre lege ble man betraktet å være. De riktige legene henga seg ikke til noe så banalt som kirurgi, det var det feltskjærer og barberere som moret seg med. Nei, en riktig lege behandlet kun pasienter med innvortes lidelser og det gjorde de riktig dårlig. Uansett, når Pierre Ordinaire red rundt i de sveitsiske dalgangene en gang i 1792, fant han en rekke forskjellige medisinalvekster. Etter å ha samlet sammen en rekke vekster, blandet han de med sprit, Og dette kalte han Absinthe. En medisin som kurerte det meste. Hodepine, epilepsi, mark i magen, nyresten og ikke minst, alkoholisme. Og medisinen ble mektig populær i området rundt Couvet. Så populær at han måtte ansette sin egen brenner og farmasøyt. Fortsatt den dag i dag, kalles drikken La Fée Verte, den grønne feen, i dalgangene rundt Couvet.
Det har blitt spekulert mye på hva den opprinnelige oppskriften inneholdt. En ting er sikkert. Den innehold brennevin med minst 70 prosent alc. Malurt er selvskrevet. Men den har også inneholdt anis, isop, anis, stjerneanis, kvann, fennikel, søt nellik, mynte, koriander, calamus, veronicaurt, kamille, persillerot og spinat. Ikke rart man ble frisk av denne blandingen.
Da ”Petter Normal” døde, arvet to søstre av høy byrd oppskriften. Hvorfor søstrene Les dames de Henriod arvet er det visst delte meninger. Noen hevder at det var for det store forbruket av La Fée Verte andre hevder det var et stort forbruk av Pierre Ordinaire selv.
Uansett, søstrene samlet ikke inn urter i dalgangene, men dyrket den selv. Og ikke solgte de den lenger som medisin, men som aperitiff. Søstrene drev den lille, men veletablerte bedriften sin i flere år. Dessverre så ble de kontaktet av en annen eksilfranskmann. Major Dubied som bodde i trakten og hadde forelsket seg totalt. Ikke i søstrene, men i drikken.
I følge Pernodkonsernets familiehistorie, så kjøpte han oppskriften for en rundhåndet pris. Men, i virkeligheten så kopierte han den. Han så hvilke markedsmessige og utviklingsmessige muligheter det fantes i drikken.
Sammen med sin svigersønn, Henri-Louis Pernod, bygde han en liten fabrikk i Couvet. Fortsatt den dag i dag står bygningen der som et minnesmerke om et tjuveri og Pernod.
Major Dubied og svigersønnen lanserte drikken først og fremst i offiserskretser. Og det tok ikke lang tid før fabrikken ble alt for liten. For å unngå dyre toller, flytter Henri-Louis Pernod fabrikken til nordøstre Frankrike og etablerer bedriften Pernod-Fils Absinthe. Og så er ordet og navnet absint etablert.
Det store gjennombruddet for absint kommer da den franske hæren kjøper inn store partier som medisin for sine soldater under krigen i Algerie 1844-47. Den skulle fungere som botemiddel mot dysenteri, feber og ikke minst som oppkvikker for trøtte tropper. Hvordan det fungerte på de to første sakene, vet jeg ikke. Men, som oppkvikker ble absint veldig populær. Da de franske soldatene kom tilbake, så ble absint den man kan kalle en inne drink. Den sterke, anins krydrede drikken går rett hjem hos franskmenn flest. Den virkelig storhets tiden for absint er mellom 1860 årene og frem til 1914. I begynnelsen av 1870 årene produserer Pernod 700.000 liter absint pr år. 1910 er produksjonen oppe i ca 36 millioner liter. Og absint spredde seg til hele verden. Fra å ha vært en drink for overklassen og offisersstanden, ble den nå et allemannseie og noe fattigfolk drakk. En of alene fordi det var en sterk og billig drikk. Også kunstnerne fallt bokstavelig talt for denne drikken. Men for å distansere seg fra den gemene hop, kalt de den ”Den grønne musé”. Et annet rykte som ble satt ut i kunstnerkretser og som lever den dag i dag, var at man kunne bli sinnesyk av å drikke absint. Også et rykte som ikke er sant. Det som er sant, er at man kan få hjerneskader og delirium av all sprit man drikker for mye av.
Så vidt jeg vet, er August Strindberg ( 1849- 1912.) den eneste skandinaviske forfatteren som skrev om absint. Han skrev i sin roman ”Röda Rummet”
”- Jo, min vän, det är det gamlaste av alltsammans. Var nu tyst, så får jag bedöva mig!
Han drack ur sin absint och sjönk med huvudet tillbaka mot väggen, på vilken syntes en lång brun strimma där röken från hans cigarr stigit upp under de sex långa år han sutit där. Solstrålarne bröto sig in genom fönstren, men sållades först av de stora asparne utanför, vilkas lätta bladverk sattes i rörelse av aftonvinden, så att skuggan på långväggen bildade ett rörligt nät, vid vars nedersta hörn den dystres huvud med dess oordnade hårlockar kastade en skugga som mycket liknade en stor spindel.”
Samtidig som absintsalget økte og økte, så dukket avholdsbevegelsen opp på banen på denne tiden. Og med all rett er jeg vel nødt til å si. Europa har vel aldri vært så alkoholisert som i slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet. Sammen med liberale kretser og den gryende arbeiderbevegelsen, så de at det måtte gjøres noe med de store alkoholproblemene. Da absint var datidens mest drukne sprit, så var det naturlig å kreve et forbud mot den. Men, det var ingen lett kamp. Bare i Paris fantes det på 1870 tallet over 370,000 cafeer. Kanskje en smule overetablering, da det tilsvarer en cafe pr hver sjette innbygger.
En av forkjemperne for forbud, var Alexander Dumas d.e . Han skriver i sitt verk ” Det stora Kökslexikonnet” (jeg har den dessverre ikke på norsk)
– Bland våra bohemiska poeter har absinthe kallats ”den gröna musan”. Många av dem, och oturligt nog inte de minst begåvade, har dött av dess förgiftande omfamningar. Hégésippe Moreau, Amédée Roland, Alfred de Musset, vår störste poet efter Hugo och Lamartine—dukade alla under på grund av dess katastrofala effekt.
Eduard Manet malte slitne absintdrikkere, Van Gogh lærte seg å drikke absint av Paul Gaugain og Henri Toulouse-Lautrec. Og Van Gogh ble gal av absint. Det var allment vedtatt. Ikke hans drikkende av fem- seks liter vin om dagen.
Kunstnere og forfattere som Rimbaud, Baudelaire, Edgar Allan Poe, Pablo Picasso og mange, mange flere, tok seg gjerne et glass absint eller to. Og alle ble de betraktet som gale av sin samtid. Det var allment og vitenskapelig vedtatt at malurten i absint var det som skapte galskapen. Men, kanskje man skulle ha sett litt mer på alkoholen i absinten. Over 70% alc er ikke sundt.
Det store slaget mot absint kom rett før 1 verdenskrigs utbrudd. I USA hadde absint blitt forbudt tre år før. I det franske parlamentet holde delegaten Henri Schmidt en branntale, Nouz attaques l’erosion de la défence nationale, der han beviser den negative innvirkningen absint har på viljen til å forsvare nasjonen. Samtidig, så var absint bolsjevistisks. Det var jo trossalt arbeiderklassen og kunstnere som drakk den.
Absint ble forbudt 1915.
Hva dette har med Carl M Bellman å gjøre? Absolutt ingen ting. Bortsett fra at han drakk finkel og laget vakkre viser. Blant annet denne her.
