Forrige dagen ble jeg spurt hva øl betyr for meg. Litt bråkjekt, svarte jeg, kultur.
Men, hvilken kultur mener jeg da? Den var straks vanskeligere. Ikke er ølkultur, for meg, den granskende, smakende smattende sorten. Der øl på død og liv er fra et eller annet mikrobryggeri og skal gjennomanalyseres av dystre personer. Selv om øl er det også. Ikke er det fotballølkulturen heller. Der man drikker ex antall øl før kamp og ex antall etter kamp og spyr på trappa på vei hjem. Og ja, jeg har vært en del av den også. Om man bytter fotball med rock.
Men, hvilken øl-kultur er det jeg liker i dag. Hvilken er det som passer meg akkurat i dag når jeg er en mann i femtiårene og har mer fortid enn fremtid. Når jeg fortsatt liker fotball, rock, jazz og klassisk. Når jeg elsker å lese, se teater og film. Når jeg fortsatt liker å drikke øl- alle sorter øl.
Det var da jeg kom til å tenke på Heinrich Heine. (For yngre lesere, tysk forfatter.) Han skrev følgende : ”Ebenfalls, so schäumet hier, geist- und phantasieanregend, holder Bock, das beste Bier.” Og det er den øl-kulturen jeg er og liker nå.
Som sikkert mange av dere vet, er jeg litt svak for Tyskland og tysk litteratur.
Jeg leste en gang, av en eller annen attenhundretalls forfatter som jeg ikke lenger husker navnet på, ”Tyskland består av diktere og tenkere og ikke minst, øl-drikkere.” Og det siste kan man si uten å overdrive. Ni av ti tyskere over femten år drikker øl. Regelmessig eller uregelmessig. Bayeren, ikke overaskende, ligger på topp av tysk øldrikking. Rent faktisk drikkes det mer øl i Tyskland enn det drikkes melk og saft til sammen. Og det er jo ikke så dumt, nå som man har funnet ut at øl er sunnere enn fettholdig melk.
Ikke er tyskerne bare et øldrikkende folk, de er også det landet som brygger mest øl pr innbygger. Men, det ironiske er at det ikke er München som er den største øl-byen i Tyskland. Nope, det er Dortmund.
Også den mest prominente bryggeren i verden, var tysk. Han var sågar en prøysser. Ikke ringere enn Fredrik den store. Egentlig var det vel ikke så veldig rart, da tradisjonen var at alle mannlige medlemmer i familien Hohenzollern skulle lære en sivil jobb. At gamle Fritz – da en ung Fritz – ble brygger, er heller ikke noen tilfeldighet. Kong Friedrich Wilhelm I, også kjent som soldatkongen, elsket øl og tobakk. For øvrig så grunnla han også det berømte ”Tabakskollegium,” En unnskyldning for å møte soldater og offiserer og drikke øl og røyke tobakk. En annen sak, det var der man begynte å benytte ordet ”Prost” eller hvis man var litt snobbete, ”Prosit.” Et ord som kommer fra latin og betyr «Det kan være nyttig!» Så, derfor ble Gamle Fritz, brygger. Og det kunne jo være nyttig.
Dette har jo egentlig ikke så mye med min øl-kultur å gjøre. Men, allikevel. Denne tradisjonen med å drikke øl og røyke tobakk sammen og løse små og store problemer, var forgjengeren til ”stambordet.” Og det er det jeg mener er min øl-kultur. Stambordet. Hver femte tyske mann, har et stambord. Et bord der man møter venner og uvenner. Der man drikker, ler og banner mens man løser verdens problemene, kvinneproblemer, pengeproblemer og alt ser litt lysere ut etter en øl ved stambordet. 
