Når vinen blir «intellektuell» og «mineralsk»

Det finnes et språk som bare vinfolk forstår – og knapt nok de selv.

Har du noen gang lest en vinomtale og lurt på om anmelderen egentlig har drukket vin, eller om vedkommende har tygd på hagejord og slikket på en blyant?

«Elegant nese av våt stein.»
«Hint av kattens urin.»
«Enerverende friskhet.»
Og den beste av dem alle: «En intellektuell vin.»

Intellektuell? Virkelig? Hvilken flaske er det som setter seg ned og siterer Kant eller løser kryssord? Personlig har jeg aldri møtt en vin som kan erstatte en god bok eller et skarpt essay. Men vinbeskrivelser er fulle av slike merkelige ord – som om vi prøver å gi dråpene i glasset en sjel de ikke har.

Det morsomme er at disse uttrykkene ofte skaper mer forvirring enn klarhet. For hva betyr egentlig «mineralsk»? Smaker det som å slikke på en stein? Eller som et fjellbekk i april? Mange bruker ordet, få kan forklare det.

Og likevel – midt i tåpeligheten ligger en slags poesi. Kanskje handler det ikke om å forklare, men å fange stemningen. Vin er jo ikke bare syre, tanniner og alkoholprosent. Det er minner, følelser og opplevelser i flytende form. Så kanskje det ikke er så dumt likevel å si at en vin er intellektuell – hvis det betyr at den får oss til å tenke litt mer, smile litt bredere eller glemme tiden for en stund.

Prøv noe enkelt og jordnært – en frisk Beaujolais eller en rimelig portugiser – og døm selv. Er den intellektuell? Mineralsk? Eller bare rett og slett god?