Første gangen jeg smakte hveteøl, var jeg seksten år og var på tur i Heidelberg. Som ungdommer flest, ville jeg prøve alt. Også hveteøl.
På Zum Zeppl, et av de eldste vertshusene i Heidelberg, slet jeg for å se smart og hipp ut og bestilte hveteøl. Og der fikk jeg noe grumsete gyllent stoff foran meg. Som jeg selvfølgelig sendte ut. Da jeg hadde sendt ut for andre gangen, kom kelneren med en cola. Etter et «kurs» om hveteøl ved samme anledning, har jeg vært solgt på hveteøl.
Litt historie.
Hveteøl er kanskje en av de eldste øltypene vi har. Allerede i det gamle Babylon og Egypt ble det brygget hveteøl. Men, det moderne hveteølet dukket først opp i Europa på begynnelsen av 1500 tallet. Det vil si, om Ludvig den X av Bayern og året 1520 kan regnes inn under moderne tider. Uansett så fikk kongens slottsforvalter Hans Sigismund von Degenberg, enerett på å produsere hveteøl. Ikke over hele Bayern da, men han fikk brygge hveteøl i de områder som på den tiden ble dekket av de bayerske skoger.
Kongelige befalinger er ikke helt som andre forordninger, og da brygging av hveteøl ble forbudt i 1567, beholdt familien Degenberg retten til å brygge uten konkurranse. Kanskje ikke så veldig rart, da Tysklands eldste adelsslekt Wittelsbach, konger og hertuger av Bayeren, tjente rått på avgiftene av hveteøl. Og det å ha et monopol på øl som kunne brygges året rundt, er jo aldri dumt. Spesielt tatt i betraktning av at mørkt øl bare kunne brygges i de kjølige månedene september til april. Først halvveis inn på 1800-tallet da bryggeriteknikken hadde kommet så langt at det var mulig å brygge det mørke ølet hele året., ble hveteøl en drikk for alle. Da kunne alle som brygget øl også brygge hveteøl og aristokratenes hveteølmonopol forsvant. Ikke for at det gjorde så veldig mye. Tiden for hveteøl var nesten over. Siden man nå kunne brygge de langt mer populære øl-typene bock og lager året rundt, forsvant weissbier nesten helt fra markedet.
Hvetøl i dag.
I de siste årene, med mikrobryggerienes inntog, har det blitt en ny interesse for tradisjonelle øltyper. Noe som også har ført til et oppsving for weissbier. Fra å utgjøre tre prosent av ølmarkedet i Bayern i 1960, står hveteøl nå for hele 35 prosent av markedet. Og bra er jo det. For hveteølet er et spennende, og friskt øl.
Klassisk weissbier er lyst både i farge og smak. Weissbier brygget i Tyskland, må inneholde minst 50 prosent maltet hvete, men de fleste bryggerier bruker mer. Resten av maltet er vanligvis lyst byggmalt. Bruk av hvete har lite påvirkning på ølets aroma, men det gir en lys, delikat karakter og litt økt friskhet. Ølet er relativt tørt, med en fin kremete brus og tett skum som er resultatet av annengangsgjæring på flaska. Ølet er vanligvis ikke filtrert, og weissbier kan også kalles for hefeweizen som betyr ”gjær-hvete” på tysk. Gjærrestene som er igjen på flasken bidrar til ølets smak. Det lages også weissbier som er filtrert. Dette ølet kalles kristallweizen, og det har aldri blitt like populært som sin ufiltrerte slektning. Selv om det begynner å komme med det belgiske witbier.
Aromaen kommer altså ikke fra hveten, men fra gjærstammer. Gjæret til weissbier kom opprinnelig kun fra en gjærbank i byen Weihenstephan hvor en av verdens viktigste bryggeskoler finnes. Nå er lignende gjærstammer tilgjengelige fra andre gjærbanker. Blant annet fra Tyskland og USA. Fermentering med disse gjærstammene produserer estere som gir særskilte aromaer som nellik, tyggegummi, banan og røyk. På dårlig weissbier, gud forby at du får smake en sånn, så smaker dette syntetisk og er nesten ikke til å holde ut.
Witbier.
Witbier blir hovedsakelig produsert i Belgia og Holland, mennå finnes det også en rekke gode norske varianter. Den største forskjellen på det tyske hveteølet og Witbier, er måten det krydderes på, altså Grut, som man vel kan kalle en krydderblanding, koriander og appelsinskall.
Noen av mine foretrukne er:
Erdinger Weissbier. Kanskje først og fremst for at det er dette hveteølet jeg har drukket mest av. Også for at det er en av klassikerne når vi snakker om hveteøl. Personlig liker jeg best deres Hefeweizen. Også König Ludwig Weissbier Hell er en av de jeg nyter med stor glede. Men det finnes så utrolig mange i disse dager. Jeg skal nevne noen, som jeg synes er verd å prøve.
Weihenstephaner Hefeweissbier. En av de første og en klassiker. Meget høy kvalitet.
La Trappe Witte Trappist. Et fantastisk øl, men man må dessverre grave djupt i lommeboka.
Kloster Scheyern Weisse Hell. En tysker som har alle de klassiske smakene en hveteøl skal ha.
Mack Witbier er en riktig elegant sak. Og prisgunstig også. Det sammen kan man vel egentlig si om deres Mack Kristall Weissbier
Dette er bare en helt subjektiv liste over øl som jeg har smakt og liker. Det finnes et fantastisk utvalg på polet, så botanisere og finn din favoritt.
Av butikkøl, så er det noen som man ikke riktig kommer utenom.
Nøgne Ø Wit har den helt riktig smaken og er en jeg håper lever lenge. En av mine favoritter.
Også Ægir sin Witbier, belgisk stil, er en av de som er vel verd å legge i handlevogna.
Flying Dog In Heat Wheat Hefeweizen er en av de som gjør en varm sommerdag bedre.
Jeg er også en av dem som liker Hansa Spesial Hvete. Som tørstedrikk en sommerdag, så er den virkelig bra. Liker bare ikke boksen.
Mack Witbier synes jeg også er en glimrende sak. Og da gjerne sammen med skalldyr og fisk.
Bare helt tilslutt, Zum Zeppl har gjenåpnet bryggeriet sitt. Samme bryggeri som de hadde i begynnelsen av 1700 tallet.
