For noen dager siden, skrev VG at det har skjedd en øl-revolusjon i Norge.
Først ble jeg forvirret. Jeg kan bli det om jeg kun leser overskriften og ikke brødteksten. Enten er VG sent ut med å oppdage øl-revolusjonen eller har det startet en ny? Tross alt lever vi en slags post-revolusjonær ølbrygger tid nå, tenkte jeg. Litt sånn, «hva gjør vi nå?» tid.
Men det var ikke det det liksom handlet om. Det VG skrev om, var at nå eksporterte vi øl til utlandet og at det var småprodusentene som sto for halvdelen av eksporten. Og så var det begeistring for at norske butikker har gått fra å være, jeg siterer, «et ølets ingenmannsland til noe av det motsatte: Hvem hadde trodd at våre strømlinjeformede og vareblyge dagligvarekjeder skulle utvikle seg til det vi ser i dag; et bugnende ølfrislipp som burde skremme avholdsfolk på flatmark?»
Begeistring
Og visst, jeg forstår begistringen og følger den langt på vei. Uten mikrobryggerier og den revolusjonen som Oslo Mikrobryggeri med Christopher Jerner og Frithjof Hungnes satte i gang som det første mikrobryggeriet i Norden på 1980 tallet, hadde vi fortsatt kalt pils for øl og øl var pils. Og på et tidspunkt poppet det opp et bryggeri kjappere enn hva en mann bytter underbukser. Jeg mener da en rimelig renslig mann. Fra å ha vært noen få bryggerier i Norge som delte markedet mellom seg, er det i dag godt over 100 bryggerier som fyller utesteder og supermarkeder med både mektig godt til dårlig øl. På et tidspunkt brygget en vær mann med skjegg og sixpence hatt, IPA og alle skulle konkurere ut de store bryggeriene.
IPA
Mange var så overbevist om at IPA var den nye pilsen at det bare var et tidsspørsmål før pils ble henvist til bakrommet og IPA skulle bli synonymt med øl. Men det skjedde ikke. IPA ble bare mer og mer bitter og mer og mer humlet at tilslutt var det så bittert at kjeven låste seg når man ville smake. Og når et bryggeri brukte en gammel, engelsk oppskrift på IPA, satt øl-nerdene krenket på gjerdet og ropte at det ikke var ipa for den var ikke overhumlet. Også var det liksom litt over med IPA. Ikke at den ikke eksisterer, for det gjør den til de grader. Men den ble ikke den nye pilsen og pilsen lever i beste velgående. Så nå er diskusjonen, hva blir den nye ipa. Surøl, hevder noen, fruktøl, hevder andre. Saison smaker best, roper noen helt tredje. Det eneste som er sikkert, uten mikrobryggeriene hadde vi ikke hatt dagens mangfold, uten mikrobryggeriene hadde vi ikke hatt en bryggerpub med skjeggete menn på hvert hjørne og uten mikrobryggeriene hadde vi ikke hatt eksport av norsk øl.
Eksporten og sånn
Det er ikke noe som gleder meg mer enn når bryggerier som Nøgne Ø, Ægir, Lervig med flere lykkes med både hjemmemarked og eksport. Jeg blir glad når Mack konkurrerer ut svenske og andre bryggerier med leveranse av øl til Systembolaget. Og jeg elsker det når mikrobryggerier som Graff Brygghus og Mack Mikrobryggeri stikker fram nesa ved en av USA største øl-festivaler og stjeler showet.
Jeg er overbevist om at øl-revolusjonen er over og vi lever i en fantastisk post-revolusjonær tid med fantastisk mye spennende øl. Skål.
