Av og til tar jeg meg selv i å glemme hvorfor jeg egentlig er så glad i vin. Jeg blir opptatt av druer, dufter, smak, syre og tanniner. Jeg diskuterer kvalitet, priser og poeng. Og midt oppe i alt dette glemmer jeg kanskje det aller viktigste. Nemlig menneskene.
Det er en merkelig ting med oss som skriver om vin. Vi kan bruke lange avsnitt på å beskrive duften av kirsebær, solbær, lær og tobakk. Vi diskuterer jordsmonn, temperaturforskjeller og hvor mange måneder en vin har ligget på eikefat.
Vi kan til og med være uenige om en vin fortjener 89 eller 91 poeng.
Men hvor ofte skriver vi om menneskene som sitter rundt bordet? Om samtalene, latteren, minnene og vennskapene som oppstår over et glass vin?
Jeg tror vi altfor ofte glemmer nettopp det.
Har vi gjort vin for komplisert?
Jeg har brukt mange år på å lære om vin. Og jeg lærer fortsatt. Heldigvis. For noe av det mest fascinerende med vin er at man aldri blir utlært.
Det finnes alltid en ny drue, en ukjent produsent eller et vinområde man ikke kjenner godt nok. Alltid en historie som fortjener å bli fortalt.
Men av og til lurer jeg på om vi som skriver om vin, har gjort det hele litt for komplisert.
Vi har utviklet et språk som nesten krever en egen utdannelse for å forstå. Vi snakker om struktur, kompleksitet, konsentrasjon og balanse. Og dermed risikerer vi å gjøre noe så enkelt som å dele en flaske vin til en slags eksamen.
Det synes jeg er synd.
For vin skal ikke være en konkurranse om hvem som kan flest faguttrykk eller finner flest aromaer i glasset.
Vin skal også være glede.
De beste vinene er ikke alltid de dyreste
Tenk tilbake på noen av de hyggeligste kveldene du har hatt.
Kanskje var det en middag med gamle venner. En sommerkveld på en terrasse. Eller en kveld da noen stakk innom, og dere åpnet en flaske som tilfeldigvis sto i skapet.
Husker du hvilken vin dere drakk?
Kanskje. Kanskje ikke.
Men jeg er ganske sikker på at du husker menneskene. Samtalene. Latteren. Kanskje også de øyeblikkene da samtalen ble alvorlig, og noen fortalte noe de aldri tidligere hadde satt ord på.
Og det er ikke sikkert vinen var spesielt god, målt etter alle vinfaglige kriterier. Kanskje var den verdt 82 poeng. Kanskje kostet den 150 kroner.
Men akkurat den kvelden var den perfekt.
Ikke fordi den hadde en fantastisk kompleksitet eller en imponerende lang ettersmak. Men fordi den var en del av noe større.
De beste minnene kommer fra kjøkkenet
Noen av mine aller beste vinopplevelser har jeg hatt sittende på kjøkkenet hos en vinbonde.
Ikke i en flott smakesal med hvite duker og blankpolerte glass. Men ved et helt vanlig kjøkkenbord. Med vin i vanlige kjøkkenglass og samtaler om alt og ingenting.
Om årets avling. Om været som aldri blir slik man ønsker. Men like gjerne om familien, barna, naboene eller hvordan verden har forandret seg.
Og det er ofte disse stundene jeg husker best.
Ikke nødvendigvis hvilken årgang vi drakk, eller hvor mange poeng jeg ville gitt vinen. Men mennesket på den andre siden av bordet.
Det er noe vi vinjournalister burde bli flinkere til å huske.
Og det behøver slett ikke være på et kjøkken i Toscana, Rioja eller Burgund. Det kan like gjerne være hos naboen i Tromsø.
Det er ikke geografien som skaper de gode samtalene. Det er menneskene.
Samtidig er historiene bak vinene noe av det som gjør vin så fascinerende. Bak hver flaske finnes mennesker med sine erfaringer, gleder og bekymringer. Familier som har arbeidet med vin gjennom generasjoner. Andre som har satset alt på en liten vinmark og en drøm.
For vin er også kulturhistorie. Den forteller om steder, tradisjoner og samfunn. Og når vi reduserer alt dette til en poengsum, mister vi lett noe vesentlig.
Jeg kommer fortsatt til å gi poeng
Nå betyr ikke dette at jeg skal slutte å skrive vinanmeldelser.
Jeg kommer fortsatt til å beskrive duft og smak. Vurdere balanse, tanniner og ettersmak. Og selvfølgelig gi poeng.
Det er tross alt en del av jobben min. Og jeg mener det er viktig å fortelle leserne om en vin er verdt pengene.
Men jeg tror jeg trenger å minne meg selv på noe innimellom.
At en vin på 95 poeng ikke nødvendigvis gir en bedre kveld enn en vin på 85.
At den dyreste flasken ikke automatisk skaper de beste minnene.
Og at det kanskje er litt meningsløst å diskutere om en vin har et hint av modne kirsebær eller bringebær dersom vi samtidig glemmer å lytte til mennesket på den andre siden av bordet.
Det som virkelig betyr noe
Vi lever i en tid der mye handler om prestasjoner. Vi skal være flinke, kunnskapsrike og vellykkede. Også vin har blitt en del av dette.
Man skal vite hva man drikker. Kjenne produsenten. Forstå årgangen. Kunne uttale navnet på den lille landsbyen i Burgund.
Men det er faktisk ikke nødvendig.
Det er lov å like en vin uten å kunne forklare hvorfor. Det er lov å drikke en rimelig vin og synes den er fantastisk. Og det er lov å åpne en god flaske uten å bruke de neste tjue minuttene på å analysere den.
Noen ganger holder det å skåle, smile til hverandre og fortsette samtalen.
For når jeg tenker etter, er det sjelden poengsummene jeg husker best.
Det er menneskene jeg har møtt. Historiene jeg har fått høre. Vennskapene som har oppstått.
Og kanskje er det nettopp dette jeg burde skrive mer om.
Ikke bare hva som finnes i glasset, men hva som skjer rundt det.
For det viktigste med vin er tross alt ikke vinen. Det er menneskene vi deler den med.
