Bo-Bi Bar – en københavnsk tidslomme i Klareboderne

Forleden dag, mens jeg scrollet rundt på nettet, dukket det opp et bilde av Bo-Bi Bar. Nostalgi-genet slo inn for fullt. På nittitallet var dette et av mine faste tilholdssteder mens jeg bodde i Malmö og København.

Det var her jeg ble venn med den danske forfatterkjempen Lean Nielsen. Her lot jeg en av romanfigurene mine bli venn med Poul Dissing. Og her drakk vi på Dag Solstads regning da han fikk Nordisk råds litteraturpris.

Bo-Bi Bar ligger midt i København, bare noen minutters gange fra Strøget. I Klareboderne finnes et sted hvor tiden tilsynelatende har bestemt seg for å gå litt langsommere. Her finner du et av byens mest særpregede gamle vertshus.

Det handler ikke om cocktailmenyer, naturvin eller det siste innen nordisk bardesign. På Bo-Bi Bar handler det om øl, mennesker og samtaler. Og om en atmosfære som er blitt stadig vanskeligere å finne i en moderne storby.

En sjømann gikk i land

Historien – eller kanskje snarere legenden – begynner i 1917.

Ifølge VisitCopenhagen gikk en sjømann i land, kjøpte det som skal ha vært Københavns første bardisk og startet Bo-Bi Bar. Historien er blitt en del av stedets identitet, selv om skillet mellom dokumentert historie og en god københavnerfortelling kan være vanskelig å trekke mer enn hundre år senere.

Sikkert er det at Bo-Bi Bar har vært en del av livet i Klareboderne gjennom generasjoner. Københavns Bibliotekers historiske register over vertshus og restauranter registrerer «Bobi-Bar» i Klareboderne i perioden 1955–1964.

Selve gaten er langt eldre. Klareboderne, mellom Møntergade og Købmagergade, er kjent helt tilbake fra 1518.

Forfatterne på den andre siden av gaten

Plasseringen har vært med på å forme Bo-Bi Bar.

Rett over gaten ligger Gyldendal, og nærheten til forlaget har gjennom årene gjort baren til et naturlig stoppested for forfattere, journalister og andre mennesker med et profesjonelt forhold til ord – og kanskje også til en kald øl.

VisitCopenhagen beskriver hvordan kunstnere, embetsfolk, journalister og vanlige kontorarbeidere har funnet veien hit siden første verdenskrig.

Det er lett å forestille seg manuskripter som er blitt diskutert her, anmeldelser som har fått en mindre diplomatisk vurdering enn den som senere kom på trykk, og forfatterhonorarer som har fått bein å gå på.

Bo-Bi Bar har derfor fått et rykte som noe mer enn bare et brunt vertshus. Det har vært en liten møteplass for deler av Københavns litterære og journalistiske miljø.

Røde lamper og øl fra flasken

Det første som slår deg når du kommer inn, er hvor lite stedet forsøker å være moderne.

Og nettopp derfor føles det så riktig.

Røde lamper, rødt tapet, mørkt treverk og det lille lokalet skaper en helt egen atmosfære. VisitCopenhagen trekker frem de røde lampene og tapetet som sentrale deler av stedets gamle uttrykk. Ølet drikkes gjerne rett fra flasken, og avstanden til sidemannen er sjelden stor.

Dansk Arkitektur Center har beskrevet stedet som en tidslomme med dyprøde vegger, rutete duker, harde trestoler, dempet belysning og jazz fra høyttalerne.

Det er kanskje nettopp størrelsen som er en del av hemmeligheten. På et stort utested kan man sitte anonymt hele kvelden. På Bo-Bi Bar er det vanskeligere.

Her kan en kommentar om været, avisen eller ølet være nok til at en samtale begynner.

Det brune vertshuset

Danmark har en helt egen vertshuskultur. Det klassiske danske «brune værtshus» har vært arbeiderens, journalistens, kunstnerens, håndverkerens og pensjonistens dagligstue utenfor hjemmet.

Men de blir færre.

På 1980-tallet skal det ha vært omkring 1000 bodegaer i København og på Frederiksberg. I dag er antallet langt lavere, og Bo-Bi Bar er et av de ikoniske stedene som fortsatt holder den gamle tradisjonen levende.

Det gjør steder som dette viktigere enn selve ølet de serverer.

For et gammelt vertshus er også lokal kulturhistorie. Når slike steder forsvinner, forsvinner ikke bare en bardisk og noen bord. En liten del av byens kollektive hukommelse blir borte samtidig.

Bo-Bi på film

Bo-Bi Bar har også funnet veien inn i dansk filmhistorie.

Stedet ble brukt i Christian Braad Thomsens Den blå munk fra 1998, og dukker også opp i Christoffer Boes Reconstruction fra 2003, hvor Alex, spilt av Nikolaj Lie Kaas, møter Aimée, spilt av Maria Bonnevie.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor filmskapere har falt for stedet.

Bo-Bi Bar trenger nesten ingen scenografi. Rommet forteller allerede sin egen historie.

København trenger steder som dette

Det finnes nok av gode barer i København. Byen har cocktailbarer i verdensklasse, vinbarer med imponerende kjellere og moderne ølsteder med tappekraner i lange rekker.

Men Bo-Bi Bar konkurrerer egentlig ikke med noen av dem.

Man går ikke hit fordi stedet har den lengste øllisten. Man går hit fordi det er Bo-Bi.

Fordi rommet er lite. Fordi lyset er dempet. Fordi historien sitter i veggene. Og fordi det fremdeles er mulig å sette seg ned med en øl og ende i en samtale med et menneske man aldri tidligere har møtt.

Da jeg så bildet av Bo-Bi Bar igjen etter alle disse årene, var det nettopp dette jeg husket. Ikke nødvendigvis hvilken øl jeg drakk eller hvem som satt ved nabobordet, men følelsen av stedet.

I en by som stadig forandrer seg, er det befriende at enkelte steder fortsatt nekter å gjøre det.

Har du aldri vært på Bo-Bi Bar, er det verdt å åpne døren og gå inn.

Bestill en øl.

Finn en plass.

Og la København gå sin gang utenfor en stund.

Les også:

90’eren, et legendarisk vertshus i København.