Et av mine favoritt vindistrikt, er Rheingau i Tyskland. Det var der jeg fikk min egentlige” vinoppdragelse” og det var der jeg lærte at vin var mer enn rød- og hvitvin.
Det begynte med at jeg som 16 åring fortalte alle og enhver at jeg skulle på Interrail. Men, allerde den gangen var jeg en gjerrig sjel og strakk ut tommelen og endte opp i Rheingau. Egentlig skulle jeg være underveis en måned, men det ble et år i Rheingau. Dels for at jeg lærte masser om vin, dels for at Rheingau hadde en historie jeg bare kunne drømme om.
Rheingau
Rheingau er sammen med Mosel, et av de mest kjente av Tysklands 13 vinregioner. Regionen følger Rhinen fra Hochheim til Lorch i delstaten Hessen. Hjertet av Rheingau ligger nord for Rhinen og på det eneste stedet der elva flyter øst-vest mellom Basel og Nordsjøen og viser virkelig frem sine bratte sydvendte skråninger. Skråninger som gir ideelle modningsbetingelser for Riesling druene. Skråninger som gir beskyttelse mot den iskalde, nordlige vinden.
Historie.
I følge mytene, så var det Karl den store som grunnla vinproduksjonen i Rheinagu- Han hadde sittet i palasset sitt i Ingelheim på den andre siden av Rhinen og sett hvordan snøen smeltet i de bratte skråningene ved Johanissberg. Og det mye raskere enn andre steder. Forøvrig så må Karl den Store vært en ivrig vinentusiast, for han har visstnok også grunnlagt vinproduksjonen i Burgund og ciderproduksjonen i både Normandie og Bretagne. Det som er helt sikkert, er romerne dyrket vin i det vi kaller Rheingau allerede rundt år 200. Det var jo selvfølgelig den berømte vinkeiseren Probeus som fikk fart på hele moroa. Tidspunktet for Karl den Stores observasjoner, kan passe rimelig bra, for i 817 ble de første vinstokkene plantet ved Johanissberg. I og for seg var det plantet vin allerede i Wallau allerede i 779.
Skråningene het ikke Johannisberg på den tiden, men noe så prosaisk som Bischofsberg, etter den lærde Rabanus Maurus. En erkebiskop fra Mainz som trivdes bedre i vinmarkene enn på bispegården . Navnet Johannisberg fikk skråningen da Keiser Otto den II var redd for å havne i helvete og donerte markene til Erkebiskopen Willigis fra Mainz og som fikk området som Len. En donasjon som ble kjent som Veroneser donasjonen. Så da gikk benediktinermunkene i gang med å bygge et kloster som ble viet Johannes døperen. Og da var vel navnet gitt.
På denne tiden, så boomet utbyggingen av vinmarker i Tyskland. Rent faktisk var det tre ganger så mye vinmark sammenlignet med dagens areal. Nesten hele 300.000 hektar. Og det var først og fremst klostrene som satt på markene og produksjonen. Men de var også utrolig dyktige på å utvikle kvalitet og teknikker innen vinproduksjonen.
Foruten om benediktinermunkene i Kloster Johannisberg, så etablerte zisterzienser munkene seg på Kloster Eberbach. Og i løpet av de neste hundre årene overtok de hegemoniet og ble sentrumet for vindyrking i Europa. En av grunnene til at kloster Eberbach kunne vokse på den måten det gjorde, var at de betalte de ulike tollene på Rhinen med forbønn istedenfor mynter. Og det hjelper jo på økonomien. Og ikke minst hjelper det på når tollinnkreveren, Grafen von Katzenelnbogen, brukte Kloster Eberbach som sitt huskloster.
Greve Johann von Katzenelnbogen
1470 plantet Greve Johann von Katzenelnbogen en helt nye druesort. Nemlig Rieslingdruen. Han hadde vinmarker i Mosel samt i Rüdesheim og en rekke vingårder i og rundt Geisenheim. Og i takt med at dekadansen blomstret hos de geistlige og adelen som hadde fått sansen for det søte liv, ble etterspørselen større og større etter gode kvalitetsviner. Siden man hadde forbud mot å importere franske rødviner, så plantet man også Pinot Noir, eller Spätburunder på tysk, i en rekke områder i Rheingau som Hattenheim og Assmanshausen. Og allerede da, var begrepet Rheingauer wein, et kvalitetsbegrep. På grunn av uroligheten ved reformasjonen, gikk deler av den nye kunnskapen om vin og vindyrking i glemmeboken og det hjalp jo heller ikke så mye at svenskene plyndret distriktet og ikke minst Kloster Eberbach. Så i dag finner man store deler av det fantastiske biblioteket fra klostret, i Uppsala og Stockholm.
Men det skjedde jo små undre etter 30 års krigen også. I 1775 forteller mytene at biskopen i Fulda var temmelig sein på å gi beskjed om at druene skulle høstes. Og på Schloss Johannisberg, var det ingen som turte å høste før biskopen hadde gitt klartegn. Så da beskjeden endelig kom, så var de fleste av druene på markene mer eller mindre råtene. Men hadde en av guds stedfortredere gitt beskjed om å høste, så gjorde man det. Og som alle gode munker, så lagde de vin av det. Den store overraskelsen for munkene kom våren etter. Det hadde blitt en fantastisk vin. Spätlese var skapt og Botrytis cinerea var oppdaget. Og det var ikke bare Spätlese og Botrytis cinerea. De oppdaget også de Auslese, Beerenauslese og Trockenbeerenauslese.
Men på slutten av 1700 tallet, var det også slutt med klostrenes dominans av vinproduksjonen i Rheingau. Først ble de angrepet av franskmennene. Og General Adam-Philippe de Custine krevde inn ekstreme skatter. Da munkene ikke klarte å innfri, ble de slått i hjel og noen av klostrene ble gjort om til lasaretter mens andre ble brent ned. Samtidig så ble deler av befolkningen i Rheingau tatt som gisler og ført til Frankrike. Et sted de oppholdt seg til 1801. Også klosterskatter ble ført til Frankrike, blant annet den berømte Maria statuen fra 1420 som man i dag kan ses på Louvre i Paris. Med sekulariseringen i 1803, var det definitivt over for de store klostrene og Rheingau fremstår mer som vi kjenner det i dag.
Rheingau i dag.
Den største forskjellen på Rheingau og Mosel, er jorden. I Mosel domineres jorden av skifer og muslingkalk, mens ved Rhinen er det ofte en dyp, kalkholdig jord, sand, løss, og av og til grus og sandsten.
Jordbunden preger naturligvis vinens karakter. De store forskjellen i terroir, gjør at Riesling-vinen fra Mosel er lett og fruktig, mens vinene fra Rheingau er mer elegante og har mer karakter. De blir heller aldri så kraftfulle som Riesling fra Alsace eller Østerrike.
Med 1999 årgangen, så kom det i Rheinagu, vin fra vitenskapelig klassifisert områder med betegnelsen Erstes Gewächs. Og de fleste som bruker disse betegnelsene er organisert i VDP. Og det er litt som i Bordeaux med sine Grand Cru, at det kun er de beste markene og en helt bestemt jordbunn som får bruke betegnelsen. Litt morsomt er det at i 2011 fant man kart fra 1867 som viser de samme klassifiseringene på de samme markene, laget av Friedrich Wilhelm Dünkelberg. Helt uten vitenskapelige analyser men kun med smaksløker som plukket de beste vinene.
Kloster Eberbach er et tidligere cistercienserkloster i Eltville i Rheingau, Tyskland. På grunn av sine romanske og tidlige gotiske bygninger regnes det som et av de mest betydningsfulle arkitektoniske arvstedene i Hessen. Vinteren 1985/86 ble noen av interiørscenene til The Name of the Rose filmet her. 1946 ble klosterkomplekset overført til staten Hessen under administrasjon av de hessiske statlige vingårdene. Selv om man hadde renovert klosteret i mange år var det først 1986 at man begynte en generell renovering av alle bygningene for å bevare de historiske bygningene.
1998 ble eierskapet overført til den ideelle stiftelsen Stiftung Kloster Eberbach. Arbeidsoppgavene deres var å åpne klosteret for allmennheten og bevare det gjennom moderat bruk og bærekraftig forvaltning. Noe som de klarer tilgangs.
Godt Drikke kommer med anmeldelse av en rekke vin fra klostret.
