Frydenlund fatøl. Minner fra da man var atten år, hadde hår på hodet, satt på Carlton, røyket Teddy sammen med venner. For mange år siden.
Nå finnes ikke Frydenlund lenger med ML merket, selv om Ringnes fortsatt produserer Frydenlund Fatøl i små fat som også kalles boks. Jeg kan ikke for mitt bare, huske hvordan fatølen, teddy og ha hår på hodet, var. Vennene kan jeg fortsatt huske.
Selv om jeg smakte Frydenlund fatøl forrige dagen og spilte Miles Davis, kom ikke minnen tilbake. Men, ølen var bra. Fin gyllen farge, nydelig duft av humle. Smaken har passelig bitterhet, godt balansert, og ja, det var en god følelse og drikke en vanlig pils igjen.
Neste jeg prøvde, var Frydenlunds Pale Ale. Jeg har aldri hatt noen minner til Frydenlund Pale Ale, derfor heller ingen minner å glemme. Det er det som er så rart med alder, man glemmer det man vil huske og husker alt det man gjerne ville glemme. Ikke for at det har noe med Frydenlund Pale Ale å gjøre. Som for øvrig har litt for mye duft når man åpner boksen. Når den har dempet seg noe, er det en fin duft av sitrus som sletts ikke er dårlig. Fargen er nydelig kopperfarget, nesten som rav. Skummet er flott og hvitt og lever lenge i glasset, iallfall om man ikke drikker det omgående da. Smaken lever fint opp til duften med sitrus og en behagelig bitterhet. Om man skal si noe negativt, og det skal man jo som en nesten ekte nordmann, så er ettersmaken litt kort. Foruten om det, så er det en pale ale som er vel verdt å smake. Og det på tross av at den koster fem ganger så mye som et glass Frydenlund Fatøl kostet på Carlton for lenge siden. Husket jeg å si ølet er ufiltrert?