Hansabyene betydde mye for det ølet vi drikker i dag. Allerede på 1300 tallet kom den første tyske øl-boomen. Og det igjennom de nord-tyske hansabyene.

Men lenge før det, cirka 400 år før, ble ølet betraktet som en viktig bidragsyter til det som skulle bli tysk industri. Det var den gangen klostrene begynte å bygge sine bryggerier og spesialiserte seg mer og mer på akkurat sitt brygg. Og i byer og landsbyer ble det brygget tynt øl, altså hverdags øl. Naturlig nok. Poteten hadde ennå ikke kommet til Europa, kaffe hadde ingen noen sinne hørt om. Så, det som ble tilbudt fattig folk, var brød. Og øl. Og ølet ble drukket fra tidlig morgen og til alle måltider. Ølet ble brukt til supper og brød. Kortsagt, ølet var et av de viktigeste næringsmidlene.  Så det fantes ikke et hus hvor det ikke ble bakt og brygget øl. Og begge deler var ”kvinneyrker”. I litt bedrestilte familier var en bryggekjele en del av medgiften.  I visse deler av Tyskland var det helt frem til den første verdenskrigen vanlig med bryggekjeler i medgift og bryllupsgaver.

Ingen ting varer evig.

Bakehuset i Morbach som fortsatt er i bruk.

Men ingen ting varer for evig. Ei heller hjemmebrygging i privathus. Og ikke baking heller for den sakens skyld. På den tiden var det bare herregårdene, krikene og klostrene som var bygd i stein. Byer og landsbyer var i tre. Og etter at en rekke byer hadde brent ned på grunn av brygging og baking, besluttet man at alle landsbyer og byer skulle ha felles bake-og brygghus i stein. Noen av de er fortsatt den dag i dag i bruk. Og rekkefølgen som man fikk bake og brygge i, var strengt regulert. Fordelen var at kvinnene fikk et helt annet sosialt liv.

Etter hvert dukket det opp det private bakeriet og små lokale bryggerier til de som ikke ville eller kunne bake og brygge selv. Og det gikk, som det måtte gå. Ved årtusenskiftet, altså til år 1000, fant fyrsten av Brandenburg ut, at det var greit å beskatte de private bryggerne og bakerne. Og andre myndigheter ville jo ikke være noe dårligere så de fant ut at dette var en bra inntektskilde. Unnskyldningen var at man måtte finansiere de offentlige brygg- og bakehusene da det var forbudt å brygge hjemme og det offentlige måtte jo tross alt leve de å.

Skatter er ikke noe nytt.

Ukjent kunstner. Bilde tilhører tysk ølmuseum i Berlin.

Når man først hadde funnet en inntektskilde, var det lett å finne en til. Dermed ble alle urter beskattet, inntil det ble besluttet at det kun var byene som hadde lov å selge urter. Og, når man først hadde fått den inntekten, så hvorfor ikke en til? Ettersom bryggeriene og bakeriene vokste i antall, så hvorfor ikke utstede bevilgninger? Og det gjorde man så. Enten måtte man betale med gull eller man skulle levere gratis øl til slottet eller byen i den tiden man hadde bevilgning.

Et av problemene med alle avgiftene, var at de ikke fungerte. I Syd Tyskland drakk man vin. Ingen ville betale hva det kostet og kjøpe urter til ølbrygging så lenge most, frukt og bær var gratis. En annen vesentlig sak var klostrene. Fyrstene og embedsmennene kunne jo ikke beskatte kirken om de ikke ville havne i helvete. Så klostrene brygget lystig skattefritt videre.

Tappenstrek.

Berlin hadde de strengeste reglene. I 1577 hadde de 37 paragrafer som omfattet øl. En av reglene var at etter klokken ni om kvelden, fikk man ikke lenger skjenke eller selge øl. En trommeslager marsjerte gjennom gatene  sammen med en tjenestemann som besøkte alle skjenkesteder og satte en strek på tappehanene. Den som brøt streken kunne få beslaglagt skjenkestedet samt få flere års straffarbeidet. Med andre ord, et dyrt øl. Streken ble kalt ” Zapfenstreich” og ble hurtig tatt opp av militæret. Tappenstrek.

Det var i Nord Tyskland man drakk øl.

Ukjent kunstner.

Det var byene og  gildene som hadde kontroll på ølsalget. For det lå mange penger i ølet.  Rundt 1200 tallet eksporterte de Nord Tyske bryggeriene øl til Flandern og Skandinavia. I Magdeburg har man funnet dokumentasjon på eksport allerede i 1023. Problemene de hadde, var med fyrster og lensherrer som de lå i en evig lang krig med.

Ironisk nok, var det en kongelig som var byenes store forsvarer. Godt nok var han død, men Prins Henrik hadde ved årtusenskiftet, under krigen mot Ungarn, bygd borger og befestet byene med store ringmurer.  Han oppfant ordet ”Bürger” eller borger på godt norsk, og tillot alle borgerne innenfor murene å bygge opp magasiner med fødevarer. Samtidig ga han borgerne og byene retten til å brygge øl og handle i en omkrets av en mil. For hva gjør man ikke når man må låne penger av borgerne for å føre krig?

Til slut blandet Keiser Fredrik II seg inn i saken og byene og borgerne fikk retten til å brygge og handle med øl. Ikke gratis selvfølgelig, hvordan skulle det se ut.  Retten måtte kjøpes.

Og med det poppet bryggeriene opp som paddehatter. Nesten raskere enn dagens mikrobryggeriene i Norge. Og spesielt i Dortmund vokste bryggerinæringen seg til den største i Tyskland. Noe byen fortsatt er den dag i dag.

Hanseatene.

I Nord Tyskland ble øl en av de viktigste handelsvarene på 1300 tallet. Det gikk enorme mengder med øl igjennom Bremen som ble eksportert til Skandinavia, England, Belgia og Holland. Og mer skulle det bli når Hanseatene og Hamburg kom på banen.

Hanseatene var en ”forening” eller union av alle frie byer i Nord-Tyskland, Belgia og Bergen i Norge. De handlet med fødevarer, vin, lær, kobber og jern. De solgte polsk sennep i London, tyrkiske rosiner i Brüssel, fiken og sverdblad i Bergen. Og over alt solgte de klippfisk fra Norge. Og øl. Bokkøl fra Einbeck. Det gikk med hestevogner til  Reval, med skip til Jerusalem og helt til Ostindia. Og ikke minst, det ble skipet til Norge og videre nord over. Dette er vel hva de såkalte norske øl-kjennerne vil kalle et ”industri-øl” .

På midten av 1500 tallet var det over 600 bryggerier i Hamburg. Halvdelen av alle næringsdrivende brygget øl. Og man brygget mer enn 26.millioner liter øl pr år. Og det ble drukket. I Sverige, Russland og i Norge.  Hele Nord Tyskland må ha vært et gedigent øl-lager.
Men, vi hadde vel ikke vært nordmenn om vi ikke hadde kapret og stjålet ca halvdelen av skipslastene med øl som kom mot norskekysten. Godt nok var vi ikke vikinger lenger, men øltørste var vi.

Bokkølet fra Einbeck.

Det er her bokkølet kommer inn. Opprinnelig het det Ainpöckisch Bier, oppkalt etter byen Einbeck,  som senere ble forvanske eller forenklet, ta det som du vil, først til Oanpock, så til Poeck før det endte opp med Bockbier, bokkøl. Moroa begynte på begynnelsen av 1200 tallet da de fleste i Einbeck brygget noe vi vil kalle bokkøl. Den retten hadde de da sønnen til Heinrichs des Löwen, en av de mektigste prinsene i Tyskland på de tiden, hadde lånt penger av borgerne og gitt de rett til å brygge som de selv ville. Ølet fra Einbeck ble betraktet som særdeles godt og var en luksusvare og ble fraktet over store avstander. Ja helt Milano og Roma. For å tåle denne frakten, ble ølet brygget med ekstra høy Stamvørter. Men riktig fart på sakene ble det da Hanseatene tok tak i ølet og sendte det til «hele verden.»

Kilder: Deutsches bierlexikon, Wikipedia,Deutsches Biermuseum in Berlin.

Forrige artikkelUkens Vin.
Neste artikkelCahors med de kraftige vinene.
Fra Wikipedia. Vidar Pedersen (født 1956 i Lillestrøm) er en norsk forfatter og journalist. Han har skrevet kriminalromaner, science fiction og historiske romaner. Arbeidet som journalist for blant annet NDR, SR, TV2 Danmark og Tidningen Arbetet i Malmö. Vidar Pedersen flyttet fra Norge i til Danmark 1978, der han studerte ved AUC i Ålborg. Etter endte studier, arbeidet han som reporter ved en rekke konfliktområder.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.