Søndag har alltid hatt et dårlig rykte. Ikke fordi den er bråkete, men fordi den er stille. Den bærer på en slags forventning om mening – uten å helt forklare hva den forventer av oss.
For noen er det turdag, for andre familieselskap, for mange bare en langsom overgang mellom det som var, og det som kommer.
Og så er det dette med vin.
Vin har i mange år vært koblet til feiring, markering, suksess. Fredag er åpning, lørdag er høydepunkt. Søndag? Søndag har vært restekveld. Flasken som står igjen. Glasset som ikke helt passer inn i fortellingen.
Men kanskje er det nettopp her luksusen har flyttet seg.
For luksus i dag handler sjelden om mer. Den handler om mindre. Mindre støy, færre valg, lavere volum. Og i vinens verden: mindre alkohol, mindre eik, mindre behov for å forklare seg.
Det er noe eget ved å helle et glass vin på en søndag formiddag – eller ettermiddag – uten plan, uten gjester, uten agenda. Ikke for å feire noe, ikke for å analysere, men for å være til stede i øyeblikket. Et glass som ikke roper etter oppmerksomhet, men som heller ikke ber om unnskyldning.
Jeg tror mange av oss har drukket oss ferdig på prestasjon. På poeng. På superlativer. På vin som måles, rangeres, sammenlignes. Søndagen tillater noe annet. Den tillater vin som pause. Vin som stillhet.
Det betyr ikke at vinen er uinteressant. Tvert imot. Ofte er det de mest lavmælte vinene som tåler stillheten best. De som ikke trenger musikk på maks, ikke trenger grill, ikke trenger et helt bord fullt av folk for å fungere.
En slik vin kan være en stram Riesling med moderat alkohol, som smaker mer av stein enn frukt. Eller en Chenin Blanc som har levd sitt eget liv uten å bli pushet i noen retning. Kanskje til og med en vin du åpner og tenker: Er dette alt? – før du tar en slurk til, og en til, og oppdager at alt ligger der, bare lavere.
Det er også her alkoholfritt begynner å bli interessant. Ikke som erstatning, ikke som kompromiss, men som et bevisst valg. Søndagens luksus kan like gjerne være klarheten i hodet, som smaken i glasset. Det ene utelukker ikke det andre. Det krever bare at vi slutter å se alkoholfritt som et nederlag, og begynner å se det som et uttrykk for kontroll.
For det er også luksus: å velge selv.
Jeg merker at jeg oftere enn før søker disse vinene. Ikke de som imponerer på første slurk, men de som ikke er ferdige med deg etter fem minutter. Vin som lar tankene vandre. Vin som tåler at du sitter stille og ser ut av vinduet. Vin som ikke konkurrerer med livet, men går ved siden av det.
Søndag er den eneste dagen som ikke krever forklaring. Den er ikke forpliktet til produktivitet. Den tåler stillstand. Og derfor er den også den beste dagen for vin som ikke prøver å bevise noe.
Kanskje er det nettopp dette som er den nye luksusen:
Å drikke mindre, men bedre.
Å velge med omhu, ikke med hast.
Å la ett glass være nok.
Ikke fordi vi må, men fordi vi vil.
Det er lett å glemme at vin i utgangspunktet ikke er et prosjekt. Den er ikke et mål i seg selv. Den er et følge. Et følge til samtale, til mat, til tanker – eller til fraværet av dem.
På søndag er det lov å la vinen være nettopp det.
Et glass.
Et øyeblikk.
En stille luksus.
