Det finnes en merkelig refleks i oss.
Så snart vi sier at vi liker noe, begynner vi å forklare hvorfor.
Ikke fordi noen nødvendigvis har spurt. Men fordi vi på forhånd antar at vi må.
Det gjelder vin, selvsagt. Det gjelder mat. Klær. Musikk. Reisemål. Livsvalg.
Smak, har vi lært, er ikke bare smak. Det er identitet. Og identitet må begrunnes.
Jeg merker det selv.
Jeg kan si at jeg liker en vin – og før jeg rekker å ta en slurk til, har jeg allerede lagt til en fotnote. Om pris, stil, kontekst. At jeg egentlig vet bedre. At dette ikke er representativt. At jeg vanligvis foretrekker noe annet.
Som om gleden i seg selv er mistenkelig.
Det er rart, når man tenker over det.
Smak er det mest personlige vi har. Likevel behandler vi den som et offentlig innlegg som må tåle kommentarsporet.
Kanskje handler det om redsel for å fremstå banal.
Eller uinformert.
Eller – Gud forby – lett fornøyd.
I vinens verden er dette ekstra tydelig.
Det finnes alltid en usynlig målestokk. Noe som er mer korrekt. Mer seriøst. Mer «riktig». Og selv om ingen holder den opp foran oss, vet vi hvor den er. Kanskje er ubevisst snobberi.
Så vi justerer språket.
Demper entusiasmen.
Legger inn forbehold.
«Den er kanskje litt enkel, men …»
«Jeg vet den er litt kommersiell, men …»
«Egentlig drikker jeg ikke sånt, men …»
Som om smak er noe man kan bli tatt i.
Men søndag er en god dag for å la være.
Søndag er ikke dagen for forsvarstaler.
Det er dagen for å like ting i fred.
Et glass vin fordi det smaker godt. Ikke fordi det passer inn i en fortelling om hvem du er.
Et måltid uten analyse.
En plate uten bakgrunnshistorie.
En skjorte du har hatt i ti år, som sitter riktig, og som ikke trenger å være noe mer enn det.
Jo eldre jeg blir, jo tydeligere kjenner jeg trettheten i å forklare meg.
Ikke som bitterhet, men som lettelse. En stille tillatelse til å si: Dette liker jeg. Punktum.
Smak er ikke et argument.
Det er et øyeblikk.
Og kanskje er det nettopp derfor den gjør oss urolige. Fordi den ikke kan rettferdiggjøres. Den bare er der. Som en reaksjon. En kroppslig bekreftelse. En enkel ja-følelse.
I en tid der nesten alt skal optimaliseres, rangeres og deles, føles det nesten opprørsk å like noe uten å mene noe mer med det.
Så i dag – hvis du vil – kan du gjøre et lite eksperiment.
Liker du en vin? Drikk den.
Liker du maten? Spis den.
Liker du stillheten? Behold den.
Ingen forklaring nødvendig.
