Det finnes vinland som roper høyt.
Frankrike trenger ingen introduksjon. Italia heller ikke.
Kroatia har valgt en annen strategi. Landet har ligget der, langs Adriaterhavets blå stripe, med sine bratte vinmarker, sine øyer og sine små familieprodusenter – og ventet.
Nå begynner flere å lytte. Og det er ikke tilfeldig. Det er et tegn på at noe er i ferd med å skje. Kroatisk vin dukker oftere opp, både på Vinmonopolet og hos spesialimportører. Spørsmålet er om dette er en kortvarig trend – eller om vi står foran et reelt gjennombrudd. For å forstå det, må vi begynne med historien.
Et vinland som overlevde imperier
Kroatias vintradisjon er eldre enn de fleste liker å tenke på. Grekerne plantet vin på øya Vis allerede flere hundre år før Kristus. Romerne utviklet vinproduksjonen videre. Senere kom Venezia, Østerrike-Ungarn og til slutt Jugoslavia.
Hver periode satte spor.
I Istria finner man fortsatt venetiansk arv i arkitektur og druestil. I Slavonia merker man den sentraleuropeiske innflytelsen, med strukturerte hvitviner og en mer kontinentalt preget stil. Under Jugoslavia ble mye vin produsert kooperativt, med volum viktigere enn kvalitet.
Det var først etter selvstendigheten på 1990-tallet at en kvalitetsrevolusjon begynte. Små produsenter tok tilbake familiens vinmarker. Moderne teknologi ble kombinert med gamle druer. Identiteten ble gjenoppdaget.
Det er denne fasen vi nå ser resultatet av.
Istria – Kroatias hvite ansikt
Istria, nordvest i landet, grenser mot Slovenia og Italia. Landskapet er bølgende, nesten toskansk i uttrykket. Her dominerer kalkholdig jordsmonn og et klima moderert av Adriaterhavet.
Den viktigste druen er Malvazija Istarska.
Den gir hvitvin med friskhet, sitrus, ofte et mineralsk preg og – i de beste utgavene – struktur og dybde. Noen produsenter jobber også med skallkontakt og mer ambisiøse, lagringsdyktige varianter.
Istria lager også rødvin, særlig på druen Teran, men regionens internasjonale kort er Malvazija.
Hvis Kroatia skal få et gjennombrudd i Norden, kan det fort skje via denne druen.
Dalmatia – bratt, varmt og kompromissløst
Reiser du sørover langs kysten, kommer du til Dalmatia. Her blir landskapet dramatisk. Vinmarkene ligger bratt, ofte på terrasser vendt mot havet. Solen er intens. Jordsmonnet steinete.
Dette er hjemmet til Plavac Mali.
Plavac Mali er Kroatias stolthet. Druen gir mørke, kraftige viner med høy alkohol, modne bærtoner og ofte markant struktur. Den trives særlig på Pelješac-halvøya og på øyer som Hvar og Brač.
Genetisk er Plavac Mali en slektning av Zinfandel (som igjen kan spores tilbake til en kroatisk drue). Historien om hvordan kroatiske gener vandret til California og ble ikonvin, er i seg selv en fascinerende fortelling.
Dalmatia representerer det maskuline, solvarme ansiktet til kroatisk vin.
Slavonia – det kontinentale Kroatia
Lengst øst, mot Ungarn og Serbia, ligger Slavonia og Donauregionen. Klimaet er mer kontinentalt, med kaldere vintre og tydeligere årstidsvariasjon.
Her er Graševina (også kjent som Welschriesling) den viktigste druen.
Den kan være enkel og frisk, men i de beste vinmarkene får den struktur, syre og lagringsevne. Dette er kanskje Kroatias mest undervurderte drue – og den som mest minner om sentraleuropeisk tradisjon.
Hva kjennetegner kroatisk vin?
Noen fellestrekk begynner å tegne seg:
- Mange små produsenter
- Sterk lokal identitet
- Gamle, stedegne druer
- Ofte tydelig alkoholnivå i sør
- En kombinasjon av middelhav og Sentral-Europa
Kroatisk vin er ikke standardisert. Den er ikke glattpolert på samme måte som mye internasjonal masseproduksjon. Det kan være både styrke og svakhet.
Men det gir karakter.
Et vinland som må velge retning
Kroatia står ved et veiskille.
Landet har historien, druene og klimaet. Det har dramatikken i landskapet og stoltheten i tradisjonen. Det mangler ikke identitet – tvert imot kan den være så sterk at den blir en hindring.
Spørsmålet er om kroatiske produsenter vil satse kompromissløst på kvalitet og særpreg, eller om de lar turismen og volumet definere fremtiden.
For det finnes to retninger Kroatia kan ta.
Den ene er å gjøre vinene rundere, mer polerte, mer umiddelbart tilgjengelige for et globalt publikum.
Den andre er å stå fast ved Plavac Malis kraft, ved Malvazijas saltpreg og ved Graševinas kjølige struktur – selv når det ikke passer inn i en internasjonal mal.
Hvis Kroatia lykkes internasjonalt, skjer det ikke fordi landet kopierer Italia eller Frankrike. Det skjer fordi det tør å være Kroatia. Jeg håper på det siste.
