Vinskribentens bisarre verden.

0

Vinspalter og vinanmeldelser er et kapittel for seg selv. Av og til er de fullstendig håpløse og forstå, eller de er så avskyelige at man mistenker avholdsbevegelsen å stå bak.

Språkoraklet Per Egil Hegge omtalte for noen år siden. to av den danske avisen Berlingske Tidenes  vinskribent, Søren Frank, sine anmeldelser. Om du liker vin, slutt da å les her.
“Kuløren er ekstremt lys og brunlig. Den bisarre nese er pakket med grønnsaksavfall og lukter bokstavelig talt av piss, bæsj og sur gammel rævv. I sannhet en frastøtende bouquet, men vinen er heldigvis mindre slem så snart man får den inn i munnen.”
Den neste anmeldelsen av en vin fra Søren Frank, lød sånn:
“En virkelig flott chianti med erketoscansk sangiovesenese med mørke, bitre kirsebær som blander seg med litt naturstall og et streif av eddik.”
Enten hater Søren Frank vin, eller så er han en meget bisarr mann som vil ha noe slikt i munn.
At man kan bruke ord som stikkelsbær, lær osv for å beskrive en duft, forstår jeg. Men hvordan orker man å drikke noe som lukter hestemøkk eller kattepiss? Spesielt når det er omtalt i en positiv mening, så blir det totalt forvirrende for meg.
Av og til undres jeg om vin lever sitt eget liv når den kommer ut av flasken, spesielt når vinen er som en ”ung jomfru” eller ”lett

Dufte
Dufte

erotisk” og aller best når de oppfører seg ”som ”gamle lår.”  Hvordan ser man eller vet man at noe er ”ung jomfru” og hvordan kan en vin oppføre seg som ”gamle lår” og hvordan oppfører sånne seg da?

Det verste er når visse vinjournalister smaker på vinen.  De må leve et liv som er fylt av mer spenning enn den mest garva krigskorrespondent, Spesielt når ord som, eddik, hestesvette og kalk brukes positivt. Eller som det sto i bladet Itromsø for noen år siden. ”Vinen er praktfull med sprudlende tanniner. ” Mente han at det bobla opp med garvesyre og det var det som gjorde vinen bra?
Det å beskrive smak og kvalitet, er ikke lett. I blant blir det komplett uforståelig. Som en kollega jeg hadde på Tidiningen Arbetet i Malmø. Han oppfant egne ord som ikke en kjeft forsto. Ikke han selv heller for den sakens skyld. Men han betraktet seg som en genial kunstanmelder. Og det er det som er problemet. Alt for mange anmeldere, uansett om det er av vin, øl, kunst, betrakter seg som geniale og server verden uforståelig orddiare .
Det guddommelige terningkastet
Det guddommelige terningkastet

Og om vin, så er det bare å si som Galileo Galilei: Vin er lys, holdt sammen av væske

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.