Det er sagt at armagnac, verdens eldste vinbaserte brennevin, har opphav i tre kulturer; vin fra romerne, destillasjonskunst fra araberne og fatlagring fra kelterne. Det eldste av armagnachusene, Castarède, er fremdeles på private hender og gjør sitt for å holde tradisjonene i hevd – også når det gjelder gamle klenodier på flaske.
Tekst: Lars Ole Ørjasæter, Sector Media AS
Starten på det eldste registrerte handelshuset, var – som så ofte – en ren tilfeldighet. Castarède-familiens venn, Baron Haussmann, en driftig kar som på midten av 1800-tallet var involvert i gjenoppbyggingen av Paris etter revolusjonen, var fremsynt og ansporet armagnacprodusenten til å registrere et eget handelshus. I 1832, samme år som Napolon II døde, ble papirene levert inn til myndighetene. Siden har familien Castarède, nå med sjette generasjon ved roret, spesialisert seg på noen av Armagnacs mest «støvete» årganger – om en kan uttrykke det slik.
Maurisk visitt og kontinuerlig kolonne
Armagnac som produkt har aner tilbake til 1411 da engelskmennene regjerte i området. Drikken med det klingende lokale navnet aygue de Bito, ble også sendt ut av regionen. På midten av 1500-tallet var det stor eksport av brennevinet, nå under navnet armagnac. Likevel tok det ikke «helt av», mest på grunn av dårlige veier og en elv som ikke var seilbar før den ble lagt i kanal i 1830.
Kunsten å produsere sterke dråper var heller ikke her av helt ny dato, selv om en altså ventet til 1411 med å skive det ned. Det er grunn til å tro at maurerne innførte kunnskapen en gang på 1100-tallet samtidig med at de prøvde å tilrane seg herredømmet over de sør-franske områdene.
Fram til midten av 1700-tallet ble vinen destillert i enkeltpanner. Kildene sier at en ny æra for armagnacproduksjonen ble innledet i 1761 eller muligens i 1767. Her er kildene litt uenige, men de slår i alle fall fast at en kjemiker ved navn Chaptal (som kanskje er den kjente kjemikeren Jean Antoine Chaptal som ble født i 1756…) på den tiden ansporet sin venn ingeniøren Meunier til å realisere ideene sine og skru sammen den første kontinuerlige kolonnen. Andre kilder sier at Chaptal utviklet apparatet i 1780 og at en herre ved navn Edouard Adam forbedret metoden som også omfattet forvarming av vinen rundt 1800. Uansett: Destillasjonsapparatet og metoden ble patentert i 1801 og alambic armagnacais ble på kort tid populær – ikke minst fordi destillasjonsapparatet var enkelt å transportere rundt til de mange armagnacprodusentene var for små til å ha eget destillasjonsutstyr.
I 1873 var produksjonen oppe i ti millioner liter per år, men i 1878 slo phylloxera til – vinlusa som hadde lagt Cognac-distriktet øde seks år tidligere. To av tre vingårder ble lagt helt øde og produksjonen kom liksom aldri i gang igjen.
Det skulle gå nærmere 70 år før etterspørselen og dermed produksjonen, tok seg opp. Dessverre tenkte mange armagnacprodusenter mer på fortjenesten enn kvaliteten, noe som ga armagnacens renommé en varig knekk. Brennevinet fikk ord på seg for å være cognac helt underlegen, et rykte som lever i beste velgående den dag i dag.
I hjertet av Gascogne
Gascogne er udødeliggjort av Alexandre Dumas og hans tre musketerer. Fjerdemann på laget, d’Artagnan, kom fra den gamle provinsen Gascogne som strakk seg fra spanskegrensen til nord for Bordeaux. Armagnac ligger midt i gamle Gascogne og 25. mai 1909 ble regionen delt i tre kvalitetsdistrikter. Slik ble Bas-Armagnac som er det beste distriktet med sine 11.000 hektar vinmark, Tenarèze og Haut-Armagnac liggende i tre forskjellige departementer (fylker); Landes, Lot-et-Garonne og Gers.
6. august 1936 fikk regionen som også er kjent for munngodt som foie gras og confit de canard – sin egen godkjenning og angivelse av opprinnelse, appellation d’origine contrôlée (AOC), noe som lovfestet inndelingen fra1909. Haut-Armagnac er for øvrig litt på vei ut av klassifiseringssystemet i og med at antallet produsenter i denne regionen er stadig synkende.
Castarèdes hovedsete er Château de Maniban i Bas-Armagnac. Jordsmonnet i dette området som regnes for det beste, er gammel havbunn og kan minne litt om det kalkholdige jordsmonnet i Grande Champagne i Cognac. På Château de Maniban dyrkes det fortsatt Folle Blanche-druer, som var den vanligste i området før 1878. Denne druesorten er lite glad i variasjoner i klima og er heller ikke særlig motstandsdyktig overfor sykdommer. Derfor dekker ikke vinstokkene mer enn 30 mål. Resten, 130 mål er beplantet med Ugni Blanc og colombard. Det finnes også en variant som kalles Baco 22A som utgjør 20 prosent av vinmarkene. Druen er en krysning mellom Folle Blanche og Noha, men EU har vedtatt at hybrider ikke kan benyttes etter 2010, noe som betyr mye planting av nye vinstokker.
På begynnelsen av 1970-tallet (i 1972 for å være helt nøyaktig) ønsket noen produsenter å «revitalisere» armagnacen. De mente at dobbel destillasjon etter mønster fra Cognac var veien å gå for å øke armagnacens popularitet. Castarède (og ni av ti med dem) var slett ikke interessert i den nye moten, og historien viser vel også at suksessen har uteblitt. På Château de Maniban sverges det fortsatt til alambic armagnacais hvorpå destillatet som holder mellom 52 og 65 volumprosent alkohol, eau-de-vie, tappes på 400-liters fat. Regelverket tilsier at destillatet skal ha en alkoholstyrke mellom 52 og 72 volumprosent og fatene skal – om en skal være to mot tradisjonen – være produsert av den mørke og sevjerike eika fra Monlezun-skogen som ligger i Bas-Armagnac. Disse fatene gir mye farge, smak og fatpreg til armagnacen, med dessverre er skogen liten og uttaket stort. Derfor har bøkkerne i våre dager også lov til å benytte eik fra Le Frèche, Gascoigne eller Limousin.
Ved eleven
Fatlagring, og ikke minst hvor fatlageret er lokalisert, har mye å si for sluttproduktet. Castarède har to kjellere som begge for lengst har passet 100 år. Den ene ligger ved elven Baïse ved Pont de Bordes (Lavardac) i Lot-et-Garonne. Kjelleren er bortimot et museum i og med at svært lite er forandret siden den ble bygget. Fagfolk hevder at kjelleren er helt eksepsjonell når det gjelder fatmodning på grunn av de klimatiske forholdene som elven skaper, og det er her Castarède lagrer de riktig gamle årgangene. Den eldste daterer seg tilbake til 1881, men her har en glassballong overtatt for fatet for lenge siden.
Den andre kjelleren som ligger i Mauléon d’Armagnac, i samme område som Château de Maniban. Denne kjelleren ligger midt blant vinstokkene og gir druedestillatet helt andre karaktertrekk enn kjelleren ved elven.
En samling årganger
– Si meg hvilket år du er født, og jeg har antakelig armagnac som ble destillert det året. Det er også meget mulig at jeg har armagnac fra året besteforeldrene dine ble født, sier Florence Castarède som er sjef for bedriften i dag.
Om årgangen skulle mangle, er det likevel en imponerende rekke som finnes i Castarèdes kjeller. Årgang 1888 er fortsatt i salg sammen med 1890 og 1893. 1900 er selvsagt med og flere fra årene 1911 til 1926. 30-tallet er også representert, og fra 1947 er hvert eneste år bevart på flaske. De fleste av armagnacene på markedet er blandet, men Castarède har altså holdt seg til de enkelte årgangene i mannsaldre – noe som betaler seg i våre dager.
I forbindelse med G8-møtet i Evian i juni 2003 ble presidenter og statsministre overrakt nettopp årgangsarmagnac fra Castarède, med Jaques Chirac (f. 1932) som den eldste til Tony Blair (f. 1953) som yngstemann. Tapningen med spesialetiketter ble behørig omtalt i Le Figaro.
Visste du at:
Reglene for lagring før en kan gi produktet navnet armagnac med ulik klassifisering, er like strenge i Armagnac-regionen som i Cognac eller Calvados. *** eller VS, som er de enkleste blant armagnacene, må ha minst ett års lagring, men mange fatlagrer i tre til sju år. VO eller V.S.O.P. Reserve må være fatlagret i minst fire år, men fem til 15 års lagring er ikke uvanlig. Kvaliteter merket Extra, Napoléon, XO eller Vieille Réserve skal ha opphold på fat i minst fem år, men de fleste armagnacer med disse betegnelsene har ligget fra ti til 30 år på fat. De beste kvalitetene, Hord d’Age (som har vært en godkjent betegnelse siden 1994) og Vintage, armagnac med årgansgbetegnelse, må fatlagres i minst ti år. Flere produsenter kan her skilte med godsaker som har ligget og godgjort seg i 50 år.
