Bordeaux har overlevd kriger, revolusjoner, sykdom i vinmarkene og økonomiske kriser. Den overlevde ikke uskadet poengregimet. Det må sies tydelig.
Parker-perioden var skadelig for Bordeaux.
Ikke fordi én kritiker var mektig.
Men fordi regionen lot sin identitet formes av en ekstern smak.
Bordeaux’ historie: Handel, struktur og selvbevissthet
For å forstå hva som gikk galt, må man forstå hva Bordeaux egentlig er.
Siden middelalderen har regionen vært en handelsmakt. Alliansen med England på 1100-tallet gjorde Bordeaux til en eksportmaskin. Klassifiseringen i 1855 var ikke bare en kvalitetsrangering – det var et kommersielt manifest.
Bordeaux var aldri bohemsk. Den var systematisk.
Den bygget sin posisjon på:
- Struktur
- Forutsigbarhet
- Lagringsevne
- Hierarki
- Tålmodighet
I Médoc ble grusryggene beplantet med Cabernet Sauvignon fordi den ga ryggrad. På høyre bredd ble Merlot brukt for rundhet. Det var balanse mellom kraft og disiplin.
Bordeaux var aldri laget for å imponere på fem minutter.
Den var laget for å vare i femti år.
Hva Parker-perioden gjorde med Bordeaux
På 1990- og 2000-tallet ble vinene i økende grad tilpasset preferansene til Robert Parker og et globalt poengmarked.
Stilen endret seg:
- Mer ekstraksjon
- Mer nytt fat
- Høyere alkohol
- Mer moden – ofte overmoden – frukt
- Mindre tørrhet
Det var lønnsomt. Det ga poeng. Det ga priser. Men det ga også en region som begynte å ligne på seg selv – på en dårlig måte. Når alle søker maksimal konsentrasjon, forsvinner nyansene. Når tanninene poleres for å være “imponerende”, mister de funksjonen som struktur.
Bordeaux ble mindre tålmodig.
Tapet av selvtillit
Det mest problematiske var ikke alkoholnivået. Det var mentaliteten.
Bordeaux hadde i århundrer definert hva kvalitet var. Under poengregimet begynte regionen å reagere på hva kvalitet ble definert som utenfra. Det er et identitetstap. Og det merket publikum.
Unge vininteresserte vendte seg mot Burgund. Mot Piemonte. Mot naturvinbevegelsen. Mot alt som virket mindre kalkulert. Bordeaux ble oppfattet som maktvin. Ikke matvin.
Det stille oppgjøret
Det interessante nå er at Bordeaux ikke har proklamert en ny æra. Den har bare begynt å justere seg.
- Mindre aggressiv fatbruk
- Mer respekt for syre
- Mindre fokus på maksimal modenhet
- En revitalisering av Cru Bourgeois
Det er ikke dramatisk. Det er langsomt. Men det er merkbart. Og det føles som en region som igjen tør å stole på seg selv.
En nødvendig polemikk
La oss være ærlige:
Hvis Bordeaux igjen skal være relevant, må den slutte å jage applaus.
Den må slutte å lage vin for smakinger.
Den må slutte å måle verdi i poeng.
Den må slutte å frykte å være tørr.
For det var nettopp tørrheten som gjorde den stor.
Historien viser at Bordeaux’ styrke alltid har ligget i struktur og disiplin. Ikke i maksimalisme.
Hvis regionen glemmer det igjen, vil den miste noe den ikke kan kjøpe tilbake: troverdighet.
Konklusjon: Historien er større enn én epoke
Bordeaux har overlevd verre perioder enn Parker-perioden.
Men den perioden etterlot spor.
I dag ser vi tegn til en mer moden region. Mindre nervøs. Mindre opptatt av å imponere. Mer opptatt av presisjon.
Det er bra.
Men det er også en påminnelse:
Vinregioner som lar seg styre av markedets høyeste stemme, mister til slutt sin egen. Bordeaux trenger ikke å være verdens mest bejublede vin. Den trenger bare å være Bordeaux. Strukturert. Tørr. Lagringsdyktig. Uten behov for applaus.
