Gammelt glass, ny glede

De fleste tenker ikke over det. Man løfter glasset, snurrer litt, smaker – og glemmer at selve glasset også har en historie. Ikke bare form og funksjon, men minner. Mennesker. Øyeblikk.

Et gammelt vinglass kan være som en godt brukt bok – historien sitter i kantene. En skramme. Et hakk. Du tenker: her har noen ledd. Her har noen kanskje grått. Her ble det hevet et glass i glede – eller i vemod.
Og likevel er det selve smaken som overrasker. For på et merkelig vis smaker vinen annerledes i gamle glass. Ikke nødvendigvis bedre. Men varmere. Nærmere. Som om det ikke handler om bouquet og balanse, men om noe mer menneskelig: kontakt. Nærvær.
En liten glasshistorie
Vinglass har eksistert i over tusen år. I Venezia begynte man allerede på 1400-tallet å blåse tynne, elegante glass i Murano. Ikke for smakens skyld, men for skjønnhet. Det var først på 1950-tallet at noen begynte å lage spesialglass til pinot noir, chardonnay og riesling. Riedel, Zalto, Gabriel – en hel bransje oppsto rundt ideen om at glasset styrer aromaen.
Men før det? Folk drakk vin av leirskåler, krus, kopper og glass uten tanke på krystall og klokkeklang. Og de nøt det. Kanskje fordi vinens første og største rolle alltid har vært sosial.
Hvorfor jeg elsker det gamle glasset
Fordi det ikke forventer noe. Fordi det tåler både billig rosé og stor rød burgunder uten å dømme. Fordi det minner meg på at vin – og livet – ikke trenger å være perfekt for å være godt.

Tips:

Neste gang du er på loppemarked, antikkmesse eller arver noe etter en tante – se etter gamle vinglass. Ikke for stettens skyld. Men for historien. Og for gleden.