Lagerøl kan være så mangt. I Norge, kalte vi lyst lettøl for lagerøl. Og for oss som er gamle nok og ennå ikke har mistet hukommelsen, så var det Brigg som ble lagerøl da det kom.
Det resten av verden kalte lagerøl, kalte vi bayerøl eller eksport øl. Ikke for det, i Danmark så tar man en bayer når man drikker en pils og i Tyskland så drikker man en ”helles” eller ”dunkles” når vi snakker om en lager. Engelskmennene derimot, de sier lager når de mener lager… og det gjør de visst i Brasil også, for de som skal på fotball VM.
Som så mye annet øl, så har lagerølet sin opprinnelse i Bayern. I begynnelsen av 1800 tallet så begynte bayerne å brygge øl på som annen måte og lagre ølet i kjølige grotter. Samtidig utviklet de gjærstammer som arbeidet ved lavere temperaturer enn vanlige gjærstammer på den tiden. Førstegjæringen foregikk på en 5-9°C, mens ettergjæringen gikk over lang tid, av og til mer enn et halvt år og det ved temperaturer som lå tett på 0°C.
Lager blir vanligvis filtrert når ettergjæringen er fullført. Noe som stoppet modningsprosessen på flasker og fat. En annen fordel var at holdbarheten ble lenger. Lagerøl av pilsnertypen, kunne lagres i flere måneder uten miste smak og aroma. Og sterkere ølsorter, kunne lagres i år. Bare se på noen av dagens juleøltyper.
Den ekte pilsen, var og er nærmest ravgul i fargen. Smaken var fyldig og aromatisk og ølet hadde en god bitterhet i ettersmaken. Dessverre fikk Carlsberg altfor stor innflytelse med sitt masseproduserte øl og i dag så er det den stilen som dominerer markedet. Men, det finnes håp. I Norge har vi Nøgne Ø, Lervig og en rekke av de andre mikrobryggeriene som har kommet med noen pilsnere av den gode gamle sorten. Til og med Mack med sin 1877 og Nordlys Pils, bidrar med virkelige drikkbare øl.