Vinfirma Marchesi Antinori er et av verdens eldste nålevende firmaer. I over sekshundre år og i 26 generasjoner, helt siden 1385 har familien Antinori eid og driftet firma.
Opprinnelig var det Rinuccio di Antinoro den som skapte vintradisjonene i famlien Antinori. Han laget vin på eiendommen Castello di Combiate, nær den toskanske byen Calenzano i år 1180. I følge mytene ble gården og bygningene plyndret og ødelagt i 1202, så familien flyttet til Firenze der de slo seg opp innen silke og bankvirksomhet. Men har man vin i årene, så slipper det ikke så lett. I 1385 ble Giovanni di Piero Antinori medlem av Arte Fiorentina dei Vinattieri. Lauget for vinprodusenter i Firenze. Selv om «Fattoria dei Marchesi Lodovico e Piero Antinori», først ble stiftet i 1898, regnes medlemskapet i lauget og året 1385 som starten for familiens vinproduksjon.
Da som nå, solgte vinen bra. I 1506 kjøpte familien Palazzo Antinori for 4000 florentiner, datidens myntenhet, og er fortsatt den dag i dag Familien Antinoris hjem og hovedkvarter. Palasset var tegnet og bygd av Giuliano da Maiano in 1461 og ble utvidet av Baccio di Agnolo i 1543.
På 1500 tallet, var Alessandro Antinori en av Firenzes rikeste menn, men som mange andre florentinere gikk han konkurs etter herjingene til spanskekongen Karl V. Men har man marker og vinstokker, så er ingen ting umulig. Etter freden i 1525 gikk det bedre for familien og den tidligere veksten fortsatte. Men tittelen marchese, eller marki, fikk Niccolo Antinori i 1861. Ikke for sin innsats i vinmarkene, men for sin innsats for et forent Italia.
Familien i dag.
I 1900 kjøpte Piero Antinori flere vingårder i Chianti Classico-området, blant annet 47 hektar i Tignanello. Men det tok ikke lang tid før de skapte den første skandalen. Ikke for et utsvevende liv, men for måten å lage vin på. Piero Antinori sønn, Niccolò, i 1924 lagde Chianti-vin som inneholdt Bordeaux-druer. Og skandalen var et faktum. Og ikke nok med det, han fortsatte å eksperimentere med nye druekombinasjoner, nye fat-typer, temperatur-kontrollert gjæring og lagring på flaske. Niccolò trakk seg tilbake i 1966 og den enda mer innovative sønnen Piero tok over. Han eksperimenterte blant annet med tidlig innhøsting av hvitvinsdruer, ulike typer fat, tanker av rustfritt stål og malolaktisk gjæring av rødvin. Men har du et navn, er stor og mektig, så kan du tillate deg sånt. Så i 1971 lanserte Piero vinen Tignanello, en fatlagret vin fra vingården med samme navn. Denne vinen inneholdt Cabernet Sauvignon og Cabernet Franc, noe som medførte at den ikke kunne klassifiseres som Chianti Classico. Piero Antinori var likeglad. Det viktigste var å skape vin som var velsmakende og ikke hva som sto på flaske. I 1975 fjernet Piero også de grønne druene fra blandingen. Og Tignanello satt standarden for en ny kategori toskansk vin som innehold ikke-tillatte druesorter. Vinene fikk tilnavnet ”Supertoskanere” og fikk ikke defineres som Chiantiviner. De ble solgt som den laveste kvalitetskategorien Vino da Tavola (VDT), eller på godt norsk, bordvin. Navnet «supertoskaner» ble først brukt om enhver vin fra Toscana som falt utenfor de tradisjonelle vinlovene. Men rimelig kjapt ble det brukt som et hedersuttrykk og som beskrev de dyreste og kraftigste vinene en produsent kunne tilby. Teknisk sett var ikke Tignanello den første supertoskaneren. Den æren får gå til Sassicaia som ble laget av Antinoris slektning, Marchesi Mario Incisa della Rocchetta, og Antinori-familien som hadde eksperimentert med Cabernet-blandinger siden 1920-tallet. Det var likevel Tignanello som skapte den største furoren i den italienske vinindustrien og førte til store endringer både i lovverk og holdninger til hva som var tillatt og ikke. Selv om Chianti DOCG-regelverket er endret, og nå tillater viner som Tignanello, har Antinori-familien valgt å klassifisere den som en IGT-vin (Indicazione geografica tipica), den nest laveste av de fire kvalitetskategoriene som tillates av italienske myndigheter. Etter suksessen med 20 prosent Bordeaux-druer i Tignanello, lanserte Antinori vinen Cabernet Sloaia i 1978 med 80 prosent Bordeaux-druer fra Tignanellos nabogård.
Kjeller
Under inflasjonen på 1980-tallet investerte Antinori tungt i vingårder og vinmarker både i Italia og i utlandet, blant annet i California der de kjøpte vingården Atlas Peak i 1985 og 325 hektar rundt Badia Passigano i 1987. Selskapet ekspanderte også til Piemonte og inngikk et samarbeid med en ungarsk vinprodusent i Bàtaapàti i Ungarn tidlig på 1990-tallet.
I følge Piero Antinori, så beror familien suksess på tradisjon og innovasjon og det er vel noe man ikke kan nekte for. I dag drives firma av Piero Antinori og hans tre døtrer Albiera, Allegra, og Alessia
Vinene på Vinmonopolet.
På tross av at en del av de dyreste vinene fra Antinori er fremragende, synes jeg personlig at de er for dyre. Men som en professor i økonomi sa en gang, en vare er verd det noen vil betale for dem.
Også de rimeligere vin fra Antinori holder en virkelig høy klasse og vel verd å prøve. For eksempel den hvite Vermentino Bolgheri 2014 er et funn av de sjeldne. Noen av vinene finner du her.
Kilde: Antinoris hjemmeside, wikipedia, The Economist.
Bildene er primært fra Antinoris hjemmeside.
