En påske uten muligheter til å oppleve mennesker eller å reise vekk fra sludd og regn. Så jeg gjør som jeg ofte gjør når jeg synes verden er dritt. Jeg nyter min vin og flykter vekk i bøker.
Den siste tiden har jeg reist rundt i «gamledagers» Provence sammen med en av mine favoritt krimforfattere. Nemlig Pierre Magnan. Han ble født 19 september 1922 og døde 28 april 2012. Hjembyen hans var den lille provencalske landsbyen Manosque. Ikke et sted all verdens jetsettere søker seg til, men like forbannet er den kanskje en av frankrikets vakreste landsbyer med sine smug, torg og gamle hus. På en måte så rommer Manosque alt det man assosierer med Provence.
En forfatterdebut
Pierre Magnan debuterte som forfatter. En debut som ble fullstendig oversett. Han jobbet i et transportfirma. Og han fortalte meg en gang på 1990 tallet da jeg gjorde et intervju med ham, at han fikk sparken fra firma og var nødt til å brødfø seg på noe, så derfor skrev han en bok til. Nemlig Le sang des Atrides som kom i 1977 og i en alder av 56 år, så ble han heltidsforfatter. Og som leser så glemmer man ikke persongalleriet til Magnan. Man virkelig elsker hele hans persongalleri med vinbønder, bakere, vandrende geseller, munker, gjestearbeidere,
Jeg har de siste dagene lest seks av Pierre Magnans romaner, om kommisær Laviolette og hans venn dommer Chabrand som løser all mulige gåter i Provence, litt dystert og mørkt men med lokal gastronomi og svart humor.
Den desiderte favorittboken min er La Maison assasinée. Séraphin Monge kommer hjem etter krigen. På tross av sitt vakre ytre og mangel på menn, så er han ikke spesielt interessert i kvinnene i landsbyen. For alt havner om hevn for fem mennesker som ble stukket ihjel på et vertshus og som hevn river han det forbannende huset. Sten for sten og til hele landsbyens forundring. Men det er ikke selv plottet som fasinerer. Nei, det er den historiske skildringen, menneskene og isolasjonen.