En gang for lenge siden, den gang jeg var ung på syttitallet, fantes det ikke så mange ølsorter. Og alt ølet ble solgt i butikk og ikke på polet.

Sa man øl den gangen, så mente man pils. Og man kunne få langpils og vanlig pils. Når man var ute, og man bestilte en halvliter, så fikk man en pils. Og i glasset var det en halvliter og ikke noe annet.

Det fantes bokkøl og porter også den gangen. Men det var eldre menn som drakk bokkøl mens porter var reservert gravide og ammene kvinner. For ikke snakke om alle som hadde behov for å gå opp i vekt.

Bryggeriene var alle kortreiste. Frydenlund ble solgt i Oslo og omegn sammen med Ringnes og Schous. Og Schous hadde en egen hall i Oslo hvor man kunne drikke øl. Ja, altså pils. Hansa holdt seg på Vestlandet og Mack var i nord. Trøndera drakk Dahls og sørlendingene CB. Og med en time i Drammen fikk man Aass. Og det er var litt fint for Aass var Norges eldste bryggeri.

Var man litt avansert i øl-veien, og det var vi jo, så fantes det også Eksportøl. Men det var så skremmende sterkt at det drakk man bare lørdager når man hadde fri søndager. Den gang kunne nemlig ølet i butikkene holde hele sju prosent. Ja, det var tider.

Øl kunne føre til lange diskusjoner om hvilket øl som var det best. For oss fra Lillestrøm var det jo ikke tvil, det var Frydenlund. Men de av oss som hadde reist og de som hadde foreldre fra det kalde nord, hevdet at det var Mack. Og så hadde vi de som var avansert og studerte i Bergen, som slo et slag for Hansa. Men felles for alle var at pils var øl og øl var godt.

carlsbergOgså i det store utland fantes det mye spennende. Så snart man kunne dra på dannelses reise med interrailkortet på lomma, fikk man oppleve utrolig mye øl. Sverige hoppet vi over. Iallfall ølmessig for de hadde bare sånn der folköl og det var absolutt ikke spennende. Ok, man kunne få en Stor Stark også, men det var det ikke mye rock & roll over. Nei, da var Danmark bedre. I København hadde de både Tuborg, Carlsberg Hof og for oss som trodde vi visste hva verden var, fantes det også Faxe Fad. Som ikke det var nok, så hadde de Guldøl og Elefantøl og visst nok et Girafføl også. Men de var så sterke at man kunne risikere å bli ranet på Istedgade når man hadde drukket mange nok.

abbeyKom vi til London, og det gjorde vi jo, fantes det både Pint, lager og Guinness. Og om man var anglofil, kunne man få half and half. Og så fant man Abbey Road og Madam Tussaud, men der kunne man ikke drikke øl. Det kunne man på Ronnie Scott’s Jazz Club og livet kunne ikke være vakrere når man var seksten år og man fikk øl og hørte jazz. Hadde man ekstrem flaks, så kunne man til og med høre Ronnie Scott himself spille tenorsaksofon og man var tett på bebop himmelen.

weissbierTyskland var skremmende på øl-fronten. I all fall den gang da. De hadde de rareste ting. Første gangen noen serverte meg hvete-øl, var jeg overbevist om at dette litt grumsete ølet var ødelagt. Så etter å ha sendt det ut to ganger, gav den vennlige kelneren meg en cola og en lengre forklaring om tysk øl. Noe jeg først ble opptatt av et par år senere, da jeg var hele nitten år. For enn så lenge var pils øl og øl var godt.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here