Av Ukjent - Nasjonalbiblioteket, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=35635851

Det har blitt drukket alkohol i form av øl og vin helt siden tidenes morgen. Det fullstendig uten at folk visste at det var alkohol. Det man visste, var alkoholens virkning og den mystikken som ble forbundet med alkohol.

Det var de gamle Egypterne som oppfant destilleringen mens det var araberne som destillerte den første spriten. I Norge kom destilleringen og brennevinet først riktig på plass på slutten av 1500 tallet. Selv om man det finnes kilder som forteller at det ble destillert sprit i Norden allerede på 1400 tallet. Brennevin nevnes for første gang i et svensk skrift fra 1467, som anbefaler å blande det i krutt fordi det angivelig gjør det lettere å antenne. Problemet var at man syntes det smakte bedre til innvortes bruk enn til krutt. I Norge brukte munkene på 1400 tallet akevitt som medisin mot pesten og en rekke andre sykdommer. Mot slutten av 1500 tallet, da folk flest fant ut hvor enkelt det var å brenne selv, tok brenningen fart både i bygd og by. I motsetning til datidens overgjærede øl kunne brennevin oppbevares i ubegrenset tid uten fare for at det ble udrikkelig, og det kunne fraktes og omsettes langt fra der det var tilvirket. Med brennevinet ble alkohol en dagligvare i den forstand at en dram til måltidene ble en selvfølge både for husbonden og tjenestefolkene. Brennevin ble ansett for å være noe som både ga styrke og utholdenhet i tungt arbeide og et godt botemiddel mot kulden vinterstid. Ølet var fremdeles den dominerende alkoholdrikk for folk flest i selskapelige sammenkomster. Men ved at brennevinet ofte kom i tillegg, kunne nok festlighetene utarte mer enn de ellers hadde gjort.

Tillatt å brenne.

Av Nordiska muséet. – Julius Ejdestam: De fattigas Sverige, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=8971593

Frem til 1750-tallet var hjemmebrenning både tillatt og utbredt i Norge. Men i 1756 ble det forbudt, da kongen mente at de små kornavlingene man fikk under Den lille istid, måtte brukes til mat og ikke til drikke. Dette første forbudet gjaldt i ca. 40 år, da brenning igjen ble tillatt i byer. I 1816 ble lovligheten utvidet til å omfatte alle brukere og besittere av matrikulert jord, og produksjonen økte vesentlig. Lov av 1.juli 1816 slapp hjemmebrenningen helt fri offisielt, men i praksis hadde den vært fri i årevis og oppmuntret av myndighetene, som mente den tjente til å utnytte kornproduksjonen effektivt. Til overmål vedtok Stortinget samme år importforbud for utenlandsk brennevin. I 1845 kom restriksjoner på hjemmebrenning, og antall destillasjonsanlegg falt raskt fra ca. 10 000 til 40. De som drev videre, var først og fremst fabrikkanlegg. I praksis ble hjemmebrenning i småskala forbudt i Norge med lovbestemmelsene fra 1845, ettersom anleggene måtte ha en minimumsproduksjon på 200 potter, i dagens tall tilsvarer det 193 liter.

At brennevin ble regulert, er kanskje ikke så merkelig. En dansk idéhistoriker betegner forholdene fra midten av 1500-tallet som ”den store nordiske rus, som i mer enn hundrede år, inntil den dampet av i den store nordiske krig [1700-1721], innhyllet alle tre riker i en sky av vindamp og brennevinsrøyk.” Sikkert noe overdrevet, men at det ble drukket flittig, er det ikke noen tvil om. Mens importen av brennevin i 1814 var på cirka 1,5 liter ren sprit pr skalle, barn medregnet, så ble den norske brennevinproduksjonen beregnet til å være på godt over 7 liter ren sprit pr hode pr år i 1830 årene.

Foto: Det norske brenneriet

Ny skikker dukket opp.

Daglønnere og tjenestefolk krevde å få kontraktsmessig rett til bestemte drammer i tillegg til kosten, og husbonden gikk oftest med på det for det falt billigere enn lønnspålegg og holdt drengestuen i godt humør. I de egentlige bondehushold trengte også daglige drammer inn. De fikk forskjellige kjælenavn. Det var ”morgendram” til frokost, ”appetittsup” til middag, ”knorrel” til eftasverd og ”sovedram” til kveldsverd. Dessuten stilte mange en flaske ved sengekanten for å kunne ta seg en nattdram eller to. Til slutt var drikkingen et så stort sosialt problem at Stortinget vedtok i 1842 et forslag om at etter en avviklingsperiode, skulle brennevinsbrenning forbys. Kongen nektet imidlertid å sanksjonere vedtaket. I stedet ble det i 1848 vedtatt en lov som blant annet innførte avgifter, ikke på brennevinskjelene, men på mengden av tilvirket brennevin, samtidig som brenning bare ble tillatt i vintermånedene og kontrollen med brenneriene og destilleriene ble skjerpet. Også omsetningen ble regulert ved at det i 1845 ble innført kommunal bevillingstvang ved salg og skjenking av brennevin, samtidig som det ble innført en omsetningsavgift på salget. Men hva hjalp vel det, når de fleste visste hvordan man kunne brenne sitt brennevin selv?

Moderne tider.

Det riktig store oppsvinget for norsk hjemmebrent i moderne tid, kom med forbudstiden på 1920 tallet. En viss demper la det seg over hjemmebrenningen da man opphevet forbudet på salg av alkohol med Vinmonopolets ankomst på tjuetallet. Men det ble brent flittig i de små hjem til langt opp 1980 tallet og en viss mån den dag i dag. Dog ser det ut som om den norske hjembrenningskulturen har mer eller mindre forsvunnet med økt velstand og at nordmenn drikker mer vin enn tidligere. Også mikrobryggerienes ankomst har lagt en demper på salget av brennevinet som mister andeler av alkoholsalget i Norge. I stedet har det dukket opp en rekke små, men svært så spennende brennerier som Bivrost i nord og Det Norske Brenneri i sør av landet.

Kilder: Arcus, Wikipedia, Forbundet Mot Rusgift

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here