Belgia er et av de viktigste øl-landene i verden. Ved siden av Tyskland og England er det vel ikke et sted som har så mye øl-historie som akkurat Belgia.

De særlige belgiske øltypene er spennende. Ofte litt annerledes enn resten av europeisk øl. Selv om vi prøver å etterligne de belgiske ølene så godt vi kan, blir de aldri riktig lik orginalen.

Witbier.

Hveteøl er vel ikke akkurat noe belgierne har monopol på. Ølet har blitt brygget siden oldtiden og kommet i en rekke ulike kombinasjoner. Klassisk weissbier er lyst både i farge og smak. Weissbier brygget i Tyskland, må inneholde minst 50 prosent maltet hvete, men de fleste bryggerier bruker mer. Resten av maltet er vanligvis lyst byggmalt. Bruk av hvete har lite påvirkning på ølets aroma, men det gir en lys, delikat karakter og litt økt friskhet. Ølet er relativt tørt, med en fin kremete brus og tett skum som er resultatet av annengangsgjæring på flaska. Ølet er vanligvis ikke filtrert, og weissbier kan også kalles for hefeweizen som betyr ”gjær-hvete” på tysk. Gjærrestene som er igjen på flasken bidrar til ølets smak. Det lages også weissbier som er filtrert. Dette ølet kalles kristallweizen, og det har aldri blitt like populært som sin ufiltrerte slektning. Selv om det begynner å komme med det belgiske witbier.

Duft.

Aromaen kommer altså ikke fra hveten, men fra gjærstammer. Gjæret til weissbier kom opprinnelig kun fra en gjærbank i byen Weihenstephan hvor en av verdens viktigste bryggeskoler finnes. Nå er lignende gjærstammer tilgjengelige fra andre gjærbanker i blant annet Tyskland og USA. Fermentering med disse gjærstammene produserer estere som gir særskilte aromaer som nellik, tyggegummi, banan og røyk. På dårlig weissbier, gud forby at du får smake en sånn, så smaker dette syntetisk og er nesten ikke til å holde ut.

Den største forskjellen på det tyske hveteølet og Witbier, er måten det krydderes på, altså Grut, som man vel kan kalle en krydderblanding, koriander og appelsinskall.

Saison

saisonOpprinnelsen til saison-øl, eller på godt norsk, sesong øl, finner man hos de belgiske gårder som brygget øl på høsten eller vinteren for at gårdsarbeiderne kunne drikke ølet om sommeren. Og det var ikke lite øl som skulle brygges, for sesongarbeiderne hadde krav på opptil fem liter øl. Om dagen. At ølet ble brygget på høsten og vinteren, handler om kjøling. Sannsynligheten for at ølet kunne bli ødelagt om sommeren var rimelig stor da det temmelig stor mulighet for at gjæren kunne bli ødelagt av bakterier. En annen sak var at bøndene ville holde de fastansatte arbeiderne sysselsatt i de stille periodene.

Saison var historisk sett, ikke en bestemt øltype. Det var først og fremst et friskt sommerøl som varierte fra gård til gård. Selv om de fleste av dagens Saison ligger på alt mellom 4,5 og opp til 8%, så var det opprinnelige ølet ment som en forfriskning og tørstedrikk og holdt som regel mellom 2,5 til 3,5%. Egentlig var ølet sterkere da det skulle lagres i opp til et halvt år og mer. Men det var jo ikke meningen at folk skulle rangle rundt på markene på den belgiske landsbygda heller, så derfor tynnet de det ut med vann.  Hvorfor det ble servert øl på den tiden? Ene og alene for å unngå at sesongarbeiderne ble syke da vannet sjeldent var rent og kunne drikkes.

 

Annonse
Annonse

Dagens saison er sterkt påvirket av Saison Dupont Vieille Provision som ble kåret til verdens beste øl i 2005. Derfor er de fleste sterkt karbonert, fruktig, med kryddersmak. I Norge brygges det en rekke spennende saisons. Først og fremst av Nøgne Ø, Haandbryggeriet og Kinn Bryggeri. Men jeg vil også ta med min favoritt saison som brygges av Ludwig Mack Mikrobryggeri. Kanskje mer klassisk enn de andre, da den ikke er så alkoholsterk.

Oud bruin

10286886Oud bruin er vel ikke så veldig kjent i Norge. Ølet stammer fra Flandern og går også under navnet Flanders Brown i engelsk språklige land. Man kjenner ikke så mye til ølets historie. Men den eldste kjente oppskriften hører hjemme hos Liefmans Oudenaarde som har brygget ølet siden 1679. Da bryggeriet gikk konkurs i 2008, ble det overtatt av Duvel Moortgat som har fortsatt produksjonen.

Oud bruin refererer til den lange modningsprosessen. Ølet kan modne i opp til ett år. Så gjennomgår det en andre gjæringsprosess som tar opp til en måned, før det fortsett å modne på flaske i flere måneder. Den lange prosessen gjør at restgjær og bakterier danner en sur smak som er veldig karakteristisk for denne øltypen.

Ølet er svært varierte, men har en alkoholprosent på mellom 4 og 8%. Det har middels kropp, er rødbrun på fargen og har en mild maltsmak uten humlebitterhet. Duften  er kompleks med lukter av bær, plommer, rosiner og kirsebær. Smaken er søt, med innslag av karamell og frukt og har et syrlig hint på grunn av bakterier og modningsprosessen. I en god øl er ofte dette balansert mot malt med smak av toffee, noe som gir et sur-søtt uttrykk. Kommersielle utgaver mikser gjerne modent øl med yngre, søtere øl for å styre syrligheten og danne en mer kompleks smak.

Det finnes et par spennende Oud bruin på polet. Det som faller meg mest på leppa, er Petrus Oud Bruin. Men det skal sies at Nøgne Ø Oud Bruin også er en veldig god representant for øltypen.

Lambic

112659Det finnes ikke noe mer belgisk enn lambic. Dette herlige sure belgisk ølet Lambic er et spontan gjæret. Det vil si, ølet er ikke tilsatt gjær under bryggingen, men at vørteren i stedet kjøles i åpne kjølingskar, slik at villgjær fra lufta blandes inn i prosessen.

De første ølene menneskene brygget må nødvendigvis ha vært spontangjærede, siden ølgjær selvsagt ikke eksisterte da ølet ble oppfunnet, men de var neppe lambic slik vi kjenner øltypen i dag. Gradvis gikk man over til å tilsette gjær i ølet i mesteparten av verden, men lambicbryggeriene i Belgia har altså forblitt et unntak helt fram til i dag.

Lambic er bokstavelig talt prisgitt mikroorganismene som svever forbi i lufta, noe som gjør at lambicbryggeriene ofte er svært forsiktige med å gjøre endringer i bryggeriene.

På grunn av denne villgjæren får lambic en svært spesiell smak. Ølet er surt, av og til veldig surt. Med preg av epler og sitron. Til og med skarp ost. Og dette er vel en av faktorene til at produksjonen av lambic er nokså begrenset.

Spontangjæret

Hvorfor spontangjæret hveteøl overlevde i Belgia, men ikke andre steder i Europa, er ukjent. På begynnelsen av 1900-tallet ble lambic for det meste drukket i Brussel og regionen vest for Brussel som kalles Payottenland.

Etter andre verdenskrig, da pilsen overtok det meste av markedet, valgte en del bryggerier å fokusere på svært søte fruktlambicer for å overleve, mens noen få sto hardnakket fast på den tradisjonelle stilen. Noe som betalte seg på 1990-tallet da mikrobryggeri-revolusjonen i USA begynte og flere og flere fikk øynene opp for annet øl enn lys lager. Dette snudde utviklingen, og i de siste årene har det til og med dukket opp et par nye lambicbryggerier.

Den tradisjonelle lambic brygges med minst 30% hvete, og alkoholprosenten ligger typisk mellom 4.5% og 6.5%.

En god representant for surt lambic øl, er St. Louis Gueuze Fond Tradition.

Det er kanskje en grunn til at det kalles ølets champagne. Allerede når man åpner flaska, så fylles rommet av en frisk, sitrus og fruktig duft. Fargen er vakker, disete, rav. Smaken er sur, men ikke for sur, med mye friskhet samt frukt og sitrus. En meget god og lang ettersmak. Anbefales på det varmeste.

Kilde: Wikipedia.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here